Må vi i fremtiden nøye oss med tilgang til de samme fem filmene? I alle verdens kinoer? I den samme perioden?

Det er fare for at Hollywoods storsatsninger skal dominere kinolerretene enda mer enn i dag, også i Europa. Det vil unektelig gå ut over mangfoldet og kunne redusere kinoene til stoppesteder langs en enveiskjørt autostrada . Den domineres av en visuell tungtrafikk fra USA, lite eller intet av andre og spinklere filmatiske farkoster tolereres.

Hundreårskrigen mellom Hollywood og Paris går nå inn i sitt andre århundre. Helt siden filmens morgen - drøyt hundre år tilbake - har kampene pågått.

Europeerne påførte seg selv mange skuddsår under den første verdenskrigen. Kontinentets filmproduksjon og ikke minst distribusjon ble nokså ille tilredt. Hollywood rykket inn der Europa ikke lenger orket, spilte inn så sine egne filmer med europeiske skuespillere, på tysk og fransk.

Hemmelig agent?
Hollywoods hemmelige agent. Adolf Hitler, drev i virkeligheten mange begavede kunstnere vestover i årene før og under den annen verdenskrig. Hundreårskrigen er en kulturbrytning. Hollywood betrakter film som industri, som del av den nest største i USA som er medieindustrien. Film lages av forretningsfolk ved hjelp av kunsthåndverkere og noen ganger kunstnere.

Hollywood makter å skaffe et stort publikum til mange av sine historier, også fordi stjerne-nimbusen er sterk, attraksjonskraften noe nær uimotståelig. Det er filmen også for politikerne, forbindelseslinjene mellom industrien pluss presidenter og kongress er upåklagelige og dreier seg om industripolitikk.

Subsidier
I Europa er filmen oftest del av kulturpolitikken og subsidieres på linje med litteratur, teater, opera, konsertliv, bildende kunst. Den er sjelden så kommersielt saftig og blodfull som amerikansk film kan være, men desto mer ettertenksom. Politikken vil beskytte et europeisk særpreg som uttrykker seg gjennom mangfoldet av kulturer og ytringer..

Paris har ledet an i kampen, Film blir ikke bare viktig i den franske kulturpolitikken, men er også utenrikspolitikk. Når en ny betalingskanal på fjernsyn skal åpnes, forpliktes den til å produsere film, med et førsteblikk for kino. Slik ble "Canal plus" til, etter befaling fra president Francois Mitterand.

Over utenriksdepartementets budsjetter går det penger til samproduksjoner med russere, rumenere, filmkunstnere fra Vietnam, Laos, Burkina Faso, over alt hvor Hollywood kan bekjempes. Krigen føres også over handelskrigens budsjetter. GATT-forhandlingene forleden år holdt på å bryte sammen før Europa fikk et unntak for filmen og massemediene. De skulle være kultur og ikke handel.

Hånd om det meste
Europa har arrangert seg med en lang rekke fond som skal fremme film og fjernsynsproduksjonen, fra manusutviklingstadiet til distribusjon. På dette siste feltet er amerikanerne sanne mestre. For det første har de hånd om verdens største og mest effektive distribusjonsnett som nærmest kan diktere tilbudet, helst med de fem bestselgerne. Også i Europa eier de mange av kinokjedene og kan drive effektivt etter eget hode, med hånd om alt fra produksjon til distribusjon.

De pøser inn beløp som noen ganger tilsvarer halvparten av produksjonsbudsjettet for å lansere sine filmer. Og sørger for at kampanjene ofte følges av T-skjorter, CD-er, kosedyr - en lang rekke produkter som innarbeider filmene deres i den kollektive bevissthet.

Stjernene er nesten unntak amerikanske. De blir færre og færre i en kjendisstyrt samtid hvor mediene er stadig mer oppsatt på å intervjue dem, sludre om dem, til gjensidig kommersiell nytte og glede. Sludder blir det oftest, uansett. Tilbudet av stjerner er mindre enn etterspørselen.

Det norske kommunale kinosystemet
Også Norge står i fare for bli å homogenisert a la Hollywood. Men statistikkene viser at det finnes sjeldent mange europeiske filmer på repertoaret, noe man kan takke det kommunale kinosystemet for. I Norge er det kommunene som driver kinoene., noen av kinosjefene har også ekstra kulturelle hestekrefter. Systemet kan nok ofte skrytes opp i velviljenes festtaler og er ikke bare fullkomment. Også her ser man mye av den tankegangen som gjennomsyrer samtidens kulturformidlere - tall og ikke kvalitet er kriteriene.

Men det finnes fortsatt en kulturpolitisk glød som gjør repertoraret så pass variert at det er verd alle de subsidiene kommunekassene sprøyter inn i driften. Filmvisning i Norge er ingen glinsende butikk. Vi skal ikke her gå inn på hvor viktig avtaler som den såkalte filmleieoverenskomsten er, men den sikrer de små kinoene filmer til rimelig pris, holder billettprisenene nede og gjør det lettere å forhandle med dem som importerer og distribuerer film - og som altså har førstevalget. med tanke på hva vi skal se her i landet.

Sammen blir vi sterke, er den solidariske tankegangen bak dette. Og planleggingsminister Bendik Rugaas synes at kulturpolitikken, variasjonen og hensynet til distriktene er så viktige saker at han nylig ga kinobransjen dispensasjon fra konkurranselovgivningen i to år til.

Kinoenes organisasjon forer å finne frem til tiltak som sikrer distribusjonen i fremtiden også, slik at ikke altfor mange kinoer skal forsvinne i lønnsomhetsraset. og konkurransemaset. Det er et uttalt mål at kinoene ikke skal konsentreres til de store byene, ikke bare være utstyrt med store lerreter med tanke på spektakulære opplevelser. De må ikke bli fåtallige som konsertlokalene, med et røft repertoar som ligner på det vi kan finne på sirkus eller på fotballarenaene, i svært oppdatert utgave.

Nærbilder av sjeler
Kinoene er ikke bare de passende åsteder for dunder og brak, for adrenalinproduksjon i det store format, men skaffer også en mulighet til å komme mennesker tett inn på livet, gir nærbilder av sjeler, gjør tanker og følelser om til bilder og ikke bare brak. Samtidig må ikke planleggingsministerens forbigående skjerming gjøre kinoene selvtilfredse slik at de sovner, for så å bråvåkne til en helt ny og ubehagelig virkelighet.

Alle grovt tilhogde fremstillinger må nyanseres, også de som her er nevnt. Pussig nok har amerikanere på mange måter overtatt mye av det som har særpreget den europeiske produksjonen for kino. Europeisk film lages nå ofte i samarbeid med fjernsynselskapene, om det ikke er disse selskapene produserer filmene direkte. Amerikanerne har de senere årene utviklet sin såkalte uavhengige produksjon som forer å være mer eksperimentell og vil finne frem til nye uttrykk og temaer, ofte i det lille og intime format samt på et lavt budsjett. "The Independents" styrer mange av fremtidens trender, trener morgendagens filmkunstnere.

Deprimerte menn?
Disse filmene fører folk til kino, også slik at bestallene i Europa er gått opp. Vi bruker kinoene mer nå enn på lenge, produksjonen øker igjen, med britene i fremste rekke, i tillegg til den franske evighetsmaskinen. For bare to år siden var det noen som beskrev europeisk film slik: Den begynner med å tegne bildet av en deprimert mann. Slutter den så med at han begår selvmord? Ofte, altfor ofte. Har ikke Europa lenger gode historier å fortelle? Og når de er gode, blir de ikke kjedelig fortalt? De som allerede er fortalt. forblir ikke øverst i minnelagene hos mange. Europeerne har dessuten ikke amerikanernes evne til å gi vanlige folk håp og en frydefull opplevelse.

Utslitte formler
Det er slett ikke sikkert at amerikanerne har så mange flere gode historier. I øyeblikket er det enkelte tegn til panikk, mange formler er utslitt. Kinopublikum er ikke like oppsatt på å ødelegge synsnerver og trommehinner på så mange eksplosjoner, Det sløses med testosteron , mange filmer er så macho at bare masochister vil glede seg over dem. Arnold Schwarzenegger er ikke lenger et sjokkerende nytt fjes med ditto monstermuskler ( for øvrig fra Østerrike!).

Kanskje er Hollywood som Europa befridd for fiender, men også for forventninger eller ambisjoner. Det mest spennende spørsmålet i øyeblikket dreier seg om dette: Hvordan skal nye teknologier brukes for å utvide uttrykksregistret, spare penger på dekorasjoner og forflytninger, bruke datamaskiner for å skape en ny virtuell virkelighet, gjøre film interaktiv. Det kan føre til mange fortellingstekniske nyvinninger, men om det ordner friskere anslag, er ikke nødvendigvis garantert.

For å.se litt lyst på det: Resultatet kan bli en ny åpning for uavhengige filmskapere - amerikanske som europeiske - med et forfriskende filmspråk. Teknologien kan føre til en fornyet jakt på manusforfattere som fremskaffer de gode historier, på tvers av alt som er forutsigbart, som vi har sett før. Kinoer vil det nok alltid finnes. De vil antagelig alltid være teknisk overlegne alle hjemmesystemer, ikke minst i format. Og de vil forbli treffpunkter, et sted å gå, et offentlig forum.

Øyeblikkets farer
Etterhvert kan man kanskje heve seg over øyeblikkets farer som er beskrevet slik: Angsten for å kjede sitt publikum er større enn angsten for vold,angsten for lave seer- og tilskuertall er større enn angsten for å dumme seg ut. Og seks sekunders berømmelse er mer attraktivt enn å leve et helt og fullt liv.

Paradoksene kommer vi aldri unna. Årets Cannes-festival ble åpnet med en fransk film - på engelsk. Den foregår i New York i fremtiden, har Bruce Willis som helt (han ser ut som han er stått rett opp av sengen, mange timer for tidlig). Og briten Gary Oldman er svært tresk skurk.

Spesialeffektene er det mange av, de er utført i San Fransisco. Filmen, som forer å konkurrere på amerikanernes hjemmebane, kostet rundt 500 millioner kroner, mange av dem franske skattekroner. Resultatet av fremtidsfabelen "Det femte element", Luc Bessons nye ekspedisjon til Hollywoods lovede land, var godt den første helgen. For å bruke amerikanske mål. Og det til tross for at kritikkene ikke var overbevisende. Så falt bestallene bratt.

Europeere er best på å være europeere, amerikanerne helt suverene som amerikanere. Men hundreårskrigen tar visst aldri slutt, den kan godt bli til tohundreårskrigen.

Per Haddal