Norge
"Spørsmålstegn ved behovet for Norsk Film AS som offentlig eiet produksjonsselskap. Krass kritikk av Norsk filminstitutt." Slik het det i Aftenposten da Ernst & Young Management Consulting på Kulturdepartementets oppdrag la fram rapporten om de norske filmstøtteordningene, i januar 1999.
Det norske filmmiljøet var skeptisk til at oppdraget gikk til et selskap uten dypere kunnskaper om filmproduksjon. Sett fra Kulturdepartementets side kunne det være en fordel at utrederen ikke hadde noen bånd til filmmiljøet. Departementets ønske var å belyse hva som kan gjøres for å få flere og bedre filmer ut av de statkige støttekronene; filmer som folk vil se.
I august 1998 kunne avisene melde fra symposiet "Outlook 1998", holdt under Den Norske Filmfestivalen, at siden norske filmer i 1997 bare ble sett av 550.000 nordmenn, var det offentliges pris per billett 250 kroner. Symposiet skulle sette elyset på hvordan dette kunne endres.
Ernst & Young foreslo i januar 1999 å samle støtteordningene i én ny offentlig instans, å innføre ulike støttealternativer for ulike typer filmer, og stille strengere krav til egenkapital. Forslag om flere penger til filmproduksjon var ikke med i mandatet fra Kulturdepartementet. Rapporten har vært til høring i filmmiljøet, og Kulturdepartementet skal samle trådene etter 1. mai 1999, med tanke på eventuelle endringer i statsbudsjettet for år 2000.
130 millioner kroner årlig
Norsk filminstitutt, Audiovisuelt produksjonsfond og Norsk Film, et offentlig eid filmselskap, forvalter til sammen 130 millioner NOK årlig i statlig spillefilmstøtte.
Direktør for Norsk filminstitutts filmavdeling, Jan Erik Holst, sier til Aftenposten at han ikke avviser forslaget om å samle støtteordningene i én samlende etat. Det kan gi bedre utnyttelse av midlene og stimulere miljøet. Men generelt sett mener Holst det samme som de fleste andre i filmmiljøet har gitt uttrykk for: Konsekvensene, hvis forslagene i rapporten skal gjennomføres, er ikke utredet godt nok.
– Vi mener dagens ordning har ført til for mye støtte uten nok incitamenter til produsentene. Totalt sett er det i dag mulig å få mer enn 100 prosent støtte til en film i Norge, hevdet prosjektleder Trond Myhrvold fra Ernst & Young på pressekonferansen da rapporten ble lagt fram. Verken Norsk filminstitutt og Norsk Film har en framtid som maktsentrer i film-Norge, mente prosjektlederen.
"– Vi mener at alle midlene bør forvaltes av en offentlig enhet, og det bør ikke være Norsk filminstitutt. Årsaken er mangel på tillit til filminstituttet i bransjen", sa Myhrvold til Aftenposten. Om Norsk Film sa prosjektleder Myhrvold: "
– Vi opplever at Norsk Film de siste årene har investert i for mange filmer og har vanskelig for å se selskapets profil. Vi åpner imidlertid for at selskapet kan fortsette som et av de andre produksjonsmiljøene. Vi er også åpen for at staten selger Norsk Film, hvis noen vil kjøpe."
Om hensikten med omorganiseringen og samlingen:
"– Vi mener dette gir langt bedre koordinering av virkemidlene, bedre ressursbruk, bedre mulighet til å følge opp filmproduksjonene og vil innebære et kompetanseløft i bransjen".
Friskt innspill
"– Et friskt innspill, dette har bransjen ventet på, var kommentaren fra direktør i Norsk Film A/S, Tom Remlov. "Det er særlig to av forslagene han har festet seg ved", skriver Aftenposten:
"– Det ene er at man går inn for en støtteordning for uavhengige produsenter. Det forslaget vil få bred tilslutning.
Det er også viktig at man foreslår en kategorisering av filmene og knytter produksjonsstøttens størrelse til typen film. Slik kategorisering er vanskelig, men det må gjøres. Hvor eksperimentelt og særpreget skal et prosjekt få lov til å være?" spør Tom Remlov, i følge Aftenposten
Les rapporten Gjennomgang av støtteordningene til norsk spillefilm.
Bedre publikumsoppslutning
Etter en urovekkende svak oppslutning om norske filmer blant hjemmepublikumet i 1997 (5 % av antall solgte billetter) gikk det bedre i 1998: En fordobling av publikumsoppslutningen. Det skyldes hovedsakelig tegnefilmen "Solan, Ludvig og
Gurin med reverompa" som ble sett av over 620.000 mennesker.
14 norske filmer får trolig premiere i løpet av 1999. En del av filmene som har hatt premiere i år har vært både kritiker- og publikumsfiaskoer. Det gjenstår å se om filmer av typen "Sofies verden" kan løfte beet til akseptable høyder i 1999.
Kommunalt kinosystem
Det spesielle norske kommunale kinosystemet, etablert med bakgrunn i Kinoloven av 1913 som
bestemte at alle som ønsket å drive kino måtte e kommunal
konsesjon, er under press.
"De private kinokjedene er på vei inn i den norske kinovirkeligheten", skriver medieforskerne Ove Solum og Dag Asbjørnsen i Dagsavisen. "På Lillestrøm etablerer Svensk Filmindustri (Bonnier) seg med en ny
flerkino gjennom datterselskapet SF Kino Norge, som formelt ble
opprettet 1. mars i år. Samtidig overtar SF Kino Norge private
Tønsberg Kino, og i Drammen er det Nordisk Film Biografer (Egmont)
som er på vei, samtidig som SF kino er interessert i å drive kino på
samme sted.
En norsk privat kino, Kino 1, har etablert seg med
suksess i Sandvika, og har planer om å danne en norskeid kjede – med
kapital fra blant annet Schibsted-eier Nagell-Erichsen. I Oslo vil
amerikanske kinointeresser etablere seg, og i tillegg har SF lagt
inn bud på en større aksjepost i Oslo Kinematografer, og er
konsesjon for å drive kino i Trondheim og i Tromsø."
"... Et sympatisk trekk ved det
offentlige kinosystemet har vært at dets legitimeringsgrunnlag har
gått ut over det rent markedsmessige", skriver medieforskerne. "Fra å vektlegge moral og
folkeopplysning har begrunnelsene nå blitt kulturpolitiske: bredde
og kvalitet i filmrepertoaret, og tilgjengelighet til et filmtilbud
over hele landet. Dette har kunnet gi kommunepolitikere argumenter
for å subsidiere kinodriften ut fra kulturpolitiske målsettinger.
Nettopp denne `public service`-profilen har gjort at det hevdes at
det kommunale kinosystemet i mangt er bevaringsverdig, ikke minst på
mindre steder."
Filmleieavtalen
Et annet spesielt trekk ved det norske kinosystemet er den kollektive filmleieavtalen. Den inngås mellom kinosammenslutningen Film & Kino og filmdistributørene. Kinoene betaler leie etter hvor store de er (publikumsoppslutning).
Filmleieavtalen skal igjen granskes av Konkurransetilsynet, etter at tilsynet i 1997 sa
nei til å gi dispensasjon for avtalen fra konkurranseloven. Daværende planleggings- og administrasjonsminister overprøvet tilsynets vedtak.
Les Kulturdepartementets retningslinjer for tilskudd på filmområdet.
Les statsbudsjettets (Kulturdepartementets) kapitel om film- og medieformål.
TF/Aftenposten/Dagsavisen/Kulturdepartementet
Gå til innholdsfortegnelsen for Fokus
