CD-ROM: Nordisk egenproduksjon -
utvikling og status
Visjonene var mange og entusiasmen stor da mange forlag og pedagoger løftet fram CD-ROM som framtidens medium for læring og kulturformidling - på begynnelsen av 90-tallet - "pionertiden". Fremdeles utviklet enkelte miljøer prosjekter på andre formater enn CD-ROM, eksempelvis CDTV (Amiga) og CD-I (Philips). Flere av disse prosjektene ble løftet over til CD-ROM-plattformen da denne viste seg å bli en vinnende standard.
Hvem skulle distribuere produktene?
Distribusjon gjennom etablerte forlag var for noen år siden oftest den eneste mulige løsningen, men problemet var at forlagene på denne tiden hadde liten eller ingen egenkompetanse på CD-ROM. Det var liten forståelse for det særegne ved det nye mediet, og ikke minst var det stor usikkerhet knyttet til faktorer som prissetting og distribusjonskanaler. Skulle disse nye produktene selges gjennom bokhandlere, kiosker eller i direktesalg? Hvem var egentlig kjøperne? Hvordan skulle innpakningen være; mest mulig lik en bok (den diskrete variant) eller på linje med dataspillenes voluminøse esker? Skulle en egenprodusert CD-ROM koste kr 1995 eller kr 295?
En annen hindring var boktenkningen i forlagsverden, det at konsulenter og redaktører var bundet opp i boka som medium. Jeg opplevet at kravet til en av CD-ROM produksjonene Høyskolens mediesenter, Bergen var involvert i, var at sidene visuelt mest mulig skulle ligne boksider. Brukerne skulle ikke bli forvirret, men "kjenne igjen" teksten. Og med brukerne tenkte man på den middelalderende underviser som på forhånd knapt nok visste hva en CD-ROM plate var.
Ingen metodikk
Et annet problem for undervisningsplatene var at en ikke hadde noen metodikk eller pedagogikk for bruk av slike plater i undervisning. Skulle de brukes individuelt av den enkelte elev, i gruppearbeid eller av læreren som viste utdrag fra CD-ROM platen på lik linje med en video eller lysbilder? Dette er problem som kan synes like store og påtrengende den dag i dag. Etter manges oppfatning er vi i 1998 fremdeles like langt fra å ha utviklet en god pedagogikk for multimedia som i 1990.
En del forlag hoppet ned fra gjerdet og våget å satse på det nye og uprøvde mediet. Mye av motivasjonen var det synet som møtte forlagets representanter på de internasjonale bokmessene, og den optimismen som en fant der blant utstillingsstandene, utstyrt med glitrende CD-ROM i uante mengder. Prognosene for de elektroniske mediene pekte rett til værs, og spådommene uttrykte at de nye platene ville jafse i seg store deler av det tradisjonelle bokmarkedet på kort tid. Her måtte forlagene være på vakt og kjenne sin beelsestid! I alle fall måtte man ikke risikere å sitte igjen på stasjonen når det store CD-ROM-toget gikk!
Tilbakeslaget
Mange satset stort, og tapte. Knapt noe egenprodusert CD-ROM prosjekt fra nordiske forlag på midten av nittitallet gikk med overskudd. Dette tilbakeslaget førte til en stopp for de fleste nye CD-ROM-satsninger, og man ble svært forsiktige med å engasjere seg i nye prosjekt. Da heller satse på oversettelser og bearbeidede versjoner av internasjonale produkter, bestselgere fra Dorling Kindersly og Disney infotainment.
Det eneste markedet som produsentene/forlagene fremdeles hadde tro på, var produkter for mindre barn og spin-off produkter rundt populære mediefigurer (for eksempel Kaptein Sabeltann, Pippi og Mumi-trollet).
Veien framover
Store deler av bransjen er i dag avventende. Man venter på at nettet skal få økt båndbredde og sikre betalingssystemer, man venter på nye CD-format som DVD-platen (enorm kapasitet) og har store forventninger til den. I mellomtiden skjer lite nytt.
Største hindringen er selvfølgelig de høye kostnadene som er forbundet med CD-ROM og multimediaproduksjoner. I tillegg kommer det forholdsvis begrensede markedet som er tilgjengelig i Norden. Få nordiske produksjoner har funnet et internasjonalt marked. Sofies verden er et av de få eksemplene på slike produkter.
Samnordiske produksjoner er en løsning, men er ikke realisert i den grad som er ønskelig. Et nytt og interessant prosjekt mellom de nordiske land innen engelskundervisning kan kanskje vise veien. Store nordiske forlag har her gått sammen om å lage en multimediaproduksjon basert på spilldramaturgi og et science fiction lignende grensesnitt. Resultatet ser ut til å bli spennende.
Nordisk ministerråd har også gått inn og støttet samnordiske produksjoner med et innhold tilpasset nordiske kulturforhold. Dette gjelder for eksempel ett av prosjektene jeg er involvert i, en CD-ROM om nordisk mytologi. Her kombinerer vi et fellesnordisk kulturelt utgangspunkt med moderne ikke-lineær dramaturgi. En annen av våre produksjoner, Babel, lar brukerne gå inn i en fiktiv spill-lignende verden, for å utforske problemene knyttet opp mot vold i dataspill og bildemediene. Slike produksjoner er "ekte" nordiske, knyttet opp mot nordiske forhold, men kan samtidig lett overføres til og tilpasses andre lands kulturer.
Internett og web
Nå seiler WWW, World Wide Web opp som det store svaret på alle spørsmål. Også her er de kommersielle aktørene avventende med produksjoner innen læring og kultur, og det av flere grunner. Det viktigste er selvfølgelig hvordan en skal kunne tjene penger på rene web-distribuerte produksjoner. Før problemene knyttet til å ta betaling via Internett er løst, vil vi neppe se de store produktene her.
Ellers ligger jo det nåværende nettets preferanse for tekstbaserte opplegg nærmere forlagenes tradisjoner enn CD-ROM-platenes multimediale innhold. Foreløpig blir web likevel brukt som støtte og utdyping til CD-ROM-produksjonene. Det er forholdsvis lite å se av selvstendige web-produkter rettet mot undervisning og kulturformidling.
Fra nasjonalt hold i Norden kommer det satsninger, for eksempel i form av skolenettene, som har ambisjoner om å inneholde mye læringsstoff i tillegg til nyheter, metodiske veiledninger, diskusjoner med mer, beregnet på undervisere. Et stort problem med nettet er den manglende kvalitetssikringen for innholdet. De nordiske kulturnettene som nå er under utvikling, kan være et svar på dette problemet.
Støtteordninger
Nasjonal støtte er nødvendig for å kunne fremme produksjon av CD-ROM og web-produkter innen undervisning og læring. Men skal dette være ren produksjonsstøtte, og i tilfelle til hvilke miljøer? Skal en heller støtte forsknings- og utviklingsmiljøer, miljøer som driver utvikling av en pedagogikk og metodikk for de nye mediene? Dette er tilfelle i Norge, der noen titalls millioner kroner de siste to årene er gitt til slike miljøer med håp om at prosjektene vil gi virkninger videre inn i produksjonsmiljøene. Man må motvirke de tilfeldige satsningene, der man gjentar gamle feil og ikke trekker på andres erfaringer.
Når det gjelder forlagene, må de tenke samarbeid på en helt annen måte enn de er vant til. De må innse at egenproduserte CD-ROM er vanskelig å få til for enkeltforlag her i Norden, og at man må ha et forlagssamarbeid, gjerne på nordisk basis. Det gamle konkurranseprinsippet mellom forlagene må løses opp og gi rom for nye former for samarbeid.
Jostein Saakvitne
leder av Høyskolens mediesenter, Bergen
Gå til toppen av siden
