Mediebransjen bør opprette medieombud
Norsk Presseforbund - pressens selvjustisorgan for etikk - bør opprette
en egen stilling som medieombud, mener en arbeidsgruppe som har utredet
spørsmålet for Kulturdepartementet.
Utredningen NOU 1996:12 "Medieombud" ble overlevert til kulturminister
Åse Kleveland i august. Arbeidsgruppen går også inn for at
det nåværende Pressens Faglige Utvalg (PFU) blir et medieetisk
klageorgan for alle typer medier, og at den lovoppnevnte Klagenemnda for
kringkastingsprogram nedlegges.
Arbeidsgruppen mener at medieombudet bør ha en meklerrolle mellom
publikum og mediene i saker som gjelder personvernet. I medieetiske saker skal
medieombudet ha en aktiv informasjonsrolle overfor medier og publikum.
Medieombudet skal ikke uttale seg om generelle mediepolitiske saker.
Arbeidsgruppen er delt i synet på lovforankring av medieombudet.
Stortinget bad for tre år siden Kulturdepartementet utrede
spørsmålet om medieombud. Departementet oppnevnte i mai 1994 en
arbeidsgruppe bestående av daværende forbrukerombud, nå
lagdommer, Kjersti Graver, professor Anne-Lise Seip, Universitetet i Oslo og
sjefredaktør i Vårt Land, Helge Simonnes som har vært leder
av arbeidsgruppen.
Arbeidsgruppen mener at et medieombud vil styrke og synliggjøre det
medieetiske arbeidet som gjøres i Norge. Det er arbeidsgruppens
oppfatning at publikum i mange tilfeller ikke vet hvor de skal henvende seg
med klage for å få en sak behandlet i forhold til det medie-etiske
regelverket.
Arbeidsgruppen mener det er viktig at det etableres et felles klage- og
tilsynssystem for alle typer medier. To organer blir foreslått: Et
medieombud som ivaretar meklingsfunksjonen og et klageorgan som i stor grad
bør drives etter mønster av nåværende Pressens
Faglige Utvalg. Klageorganet skal fatte avgjørelser i saker som gjelder
personvernet etter Vær Varsom-plakaten, men det skal ikke behandle sakene
før de har vært til behandling hos medieombudet.
Arbeidsgruppen har ikke vurdert innholdet i Vær Varsom-plakaten, som er
den medieetiske normen mediene baserer sin selvjustis på. Arbeidsgruppen
viser til at det er oppslutning om denne normen, og har lagt til grunn at
både medieombudets og klageorganets virksomhet skal baseres på
denne normen.
I arbeidsgruppen er det uenighet i spørsmålet om klageordningen
skal forankres i lovgivning. Flertallet, som består av Kjersti Graver og
Anne-Lise Seip, mener det er behov for en rammelov for å sikre at alle
aktører blir forpliktet til å respektere avgjørelsene til
et bransjestyrt klage- og tilsynssystem. Flertallet mener imidlertid at
bransjen selv bør ha ansvaret for driften av medieombudet og
klageorganet. Om bransjen ikke etablerer et tilfredsstillende klagesystem innen
rimelig tid, kan en forvaltningsmodell være aktuell, skriver Kjersti
Graver og Anne-Lise Seip i utredningen.
Helge Simonnes, som utgjør mindretallet, mener at enhver lovforankring
vil rokke ved den selvstendige rollen mediene skal ha i forhold til
myndighetene. Han mener at det medieetiske tilsynssystemet fullt ut må
være basert på selvjustis.
Han støtter tanken om et medieombud dersom det drives i regi av Norsk
Presseforbund. Den lovgivende myndighet bør ikke ha rett til å
påvirke medienes arbeid gjennom lovreguleringer, selv om det er tale om
en "mild" lovutøvelse i form av en rammelov, understreker Helge
Simonnes. Løsningen som den norske arbeidsgruppen har landet på,
skiller seg ut fra det medieetiske klage- og tilsynssystemet i både
Sverige og Danmark. I Danmark er dette feltet regulert av en egen
medieansvarslov, og det er opprettet en offentlig nemnd som skal vurdere om god
presseskikk er fulgt.
Sverige har i lang tid hatt en egen presseombudsmann, men denne har bare ansvar
for det som publiseres i trykt skrift. Presseombudsmannens virksomhet baseres i
Sverige på prinsippet om pressens selvjustis. For etermediene finnes det
her et eget offentlig tilsynsorgan.
Lars-Petter Øyen/Kulturdep.
Utkast til lov om mediekonsentrasjon
Kulturdepartementet har lagt ut et utkast til lov om tilsyn med visse erverv i
dagspresse og kringkasting til høring.
Departementet viser i notatet til behovet for en særlig regulering av
eierforhold i meningsbærende medier (kringkasting og dagspresse). I
lovutkastet er det lagt vekt på en mest mulig helhetlig og fleksibel
tilnærming til regulering.
Lovens formål "å fremme ytringsfriheten, de reelle
ytringsmuligheter og et allsidig medietilbud" står sentralt i
lovutkastet.
Kulturdepartementet foreslår at det opprettes et eget tilsynsorgan med
hjemmel til å gripe inn mot erverv som ikke er i samsvar med lovens
formål. Inngrep kan enten innebære forbud mot et erverv,
påbud om å avhende eierandeler eller at det gis tillatelse på
vilkår. Som et ledd i å sikre forutsigbarhet om tilsynets
avgjørelser legges det opp til at prospektive erverv kan legges fram for
tilsynsorganet til forhåndsvurdering.
Det er lagt vekt på at loven skal være fleksibel innenfor gitte
rammer.
Tilsynsorganet vil etter forslaget ha plikt til å vurdere alle forhold av
relevans innen det markedet som ervervet gjelder. Dette betyr at
utgangspunktet for tilsynsorganets vurdering skal være det konkrete
marked og de konkrete eierforhold til det medium som ervervet gjelder.
Det er lagt opp til at tilsynsorganet skal ha en så uavhengig stilling
som mulig i forhold til offentlige myndigheter. Det foreslås at Kongen
oppnevner styret for tilsynsorganet, men at tre av fem medlemmer oppnevnes
etter forslag fra uavhengige instanser.
Utgangspunktet for lovutkastet er innstillingen til eierskapsutvalget - et
bredt sammensatt utvalg til å vurdere eierforholdene i mediene. Utvalgets
innstilling, NOU 1995:3 Mangfold i media, om eierkonsentrasjon i massemedia,
ble avgitt 21. februar 1995 og inneholder en rekke forslag til regulering av
eierskap i mediesektoren.
Loven vil trolig fremmes for Stortinget i form av en proposisjon innen
utløpet av 1996. Kulturdepartementet tar sikte på å legge
frem en egen stortingsmelding som tar for seg eierskapsutvalgets øvrige
tilrådinger parallelt med proposisjonen.
Lars-Petter Øyen/Kulturdep.
Ytringsfrihetskommisjon oppnevnt
Regjeringen har oppnevnt en kommisjon som skal vurdere ytringsfrihetens
stilling i det norske samfunnet. Kommisjonen ledes av professor Francis
Sejersted, med bibliotekdirektør Vigdis Moe Skarstein som nestleder.
Kjernepunktet i arbeidet til kommisjonen er å revidere grunnlovens regler
om ytringsfrihet, med utgangspunkt i en drøfting av det rettspolitiske
grunnlaget for grunnlovens vern av ytringsfriheten, og en analyse av de
faktiske vilkår som påvirker ytringsfriheten.
Dagens norske grunnlov har stått uendret siden 1814 og verner direkte
bare retten til å ytre seg (formell ytringsfrihet), og ikke retten til
å e, motta, lagre, bearbeide og formidle ytringer
(informasjonsfriheten). Kommisjonen er bedt om å vurdere om, og eventuelt
hvor langt, grunnloven bør verne om informasjonsfriheten, herunder
allmennhetens rett til innsyn i forvaltningens saksdokumenter.
Kommisjonen skal også vurdere på hvilken måte det rettslige
vernet for ytringer gjennom demonstrasjoner (demonstrasjonsretten) bør
sikres, drøfte prinsipielt vernet om individet sin verdighet og
integritet, og injurievernet, og vurdere om, og i tilfelle i hvor langt,
grunnloven skal omfatte vern av kommersielle ytringer, typisk i form av reklame
og diskriminerende ytringer.
Et sentralt punkt i utredningsarbeidet vil være å avgrense
nærmere grunnlovens vern av ytringsfriheten mot andre grunnleggende
rettigheter og verdier. Dagens grunnlovsbestemmelse om ytringsfriheten har
vært kritisert for i for stor grad å gi rom for innskrenkinger i
ytringsfriheten. Kommisjonen er derfor bedt om å drøfte de
interessene som kan komme i strid med ytringsfriheten og veie disse opp mot
ytrings- og informasjonsfriheten.
Medlemmene i kommisjonen er professor Jon Bing, redaktør Thor Bjarne
Bore, rektor Tove Bull, journalist Irene Diis Bøhn, forfatter Anne Holt,
prosjektleder Kristin Høgdahl, prosjektleder Nita Kapoor,
sametingspresident Ole Henrik Magga, professor Helge Rønning, professor
Gunnar Skirbekk, professor Eivind Smith, advokat Hans Stenberg-Nilsen,
informasjonssjef Ellen Stensrud og ambassadør Kjeld Vibe. Kommisjonen
skal avgi sin utredning innen 1. juli 1999.
Lars-Petter Øyen/Kulturdep.
NRK 2 åpnet 31. august
Ganske nøyaktig ett døgn etter at Danmarks Radio åpnet sin
andre fjernsynskanal åpnet NRK sin nye kanal med egen profil som "ung og
tung". Et av de viktigste målene med den andre statskanalen er et
for på å erobre unge seere mellom 15 og 35. Målet
er å oppnå en seeroppslutning på 5 pst. Reaksjonene blant
publikum og kritikere er blandede etter de første ukenes sendinger.
I tillegg til det moderne, hippe og provoserende, som skal fange de unges
oppmerksomhet er undervisningsfjernsyn, dokumentarer, film, nyheter,
debattprogram og tyngre kulturprogram representert som faste poster på
sendeskjemaet.
NRK 2 vil i første rekke satse på egenproduserte programmer.
Kanalen skal ledes av en liten stab av fast ansatte, mens programmene i
første rekke skal produseres av eksisterende enheter i NRK.
NRK 2 skal som NRK 1 finansieres av fjernsynslisensen. Kanalen skulle fra
første dag hatt en husstanddekning på totalt 80 pst. Mangelen
på full dekning, som særlig er merkbar i sparsomt bebygde
strøk, har ført til protester og krav om redusert lisens.
Protestene har vunnet et visst gehør i den politiske opposisjonen selv
om et bredt flertall aksepterte den samme dekningsgraden i behandlingen av
stortingsmeldingen som la grunnlaget for opprettelsen av kanalen. Det er da
også tvilsomt om det til slutt blir flertall for differensiert lisens i
Stortinget.
Lars-Petter Øyen/Kulturdep.
Gå til innholdsfortegnelsen for Resymé