Pressefotograf(i)er med ettertanke
Alle avislesere kjenner fenomenet: Pressefotografen som fotograferer kolleger i arbeid. Hva ligger bak? spør medieforskeren Erling Sivertsen.
Sluttkampen om EU-medlemskap i 1994 røpet hvordan pressefotografene i
dekningen av begivenhetene også tenkte over sin egen rolle, og lot det
prege fotografiene. Et fotografi fra Oslo-avisen Dagbladet etter Sveriges
"ja" fanget inn ikke bare statsminister Ingvar Carlsson, det
rommet også pressefotografens ettertanker. Det dreide seg like mye om "vinduet" som det "vinduet" (fotografiet) viste.
Fotografiet formidlet ikke bare én beskjed, men flere. Vil du hente illustrasjonen (24 K) ? Vil du hente illustrasjonen (9 K) ?
Pressefotografiet viste også til fotografen Arne Hoems tanker om
fotografiet og det å fotografere. Han skapte en distanse både til
selve fotograferingen og til andre som var ute i samme ærend ved å
inkludere kolleger i bildet. Dermed ble det et selvrefererende fotografi; all
den stund fotografen gjorde seg tanker om sin egen rolle og oppgaver. Dette er
et av de mest iøynefallende trekk ved slike pressefotografier, og det er
noe fotojournalistene deler med journalistene som i reportasjer viser til noe
utenfor begivenheten.
Hvem regisserer?
Selvrefererende pressefotografier er blitt en del av valgkamper, større
rettssaker og andre store begivenheter. I avisreferatene fra de fleste nordiske
valgkamper det siste ti-året er det mange eksempler på regisserte
pressefotografier av kategorien: en fotograf avbilder en annen fotograf i
arbeid. Regi, ja, men hvem regisserte? spurte f.eks. den norske
pressefotografen Helge Mikalsen etter å ha levert et selvrefererende
valgkampfotografi til sin avis, den Oslo-baserte Verdens Gang. Også
bildeteksten til dette fotografiet var preget av undring over fraværet av
politiske nyheter og nærværet av valgkåthet.
Mange av aktørene på den offentlige arena er blitt så
bevisst pressefotografenes nærvær at de i stadig større grad
utnytter dette. Regien ble i løpet av 80-årene flyttet fra bak til
foran kameraet. Fotografene ønsker å kommentere dette, og
naturligvis bruker de bilder. De forer å skape distanse til
aktørene og til fotografiet, og nærhet til andre pressefotografer.
En måte å gjøre det på er å ta med i fotografiet
en annen fotograf i arbeid. Dermed forankres både distansen til objektet
og nærheten; i identifikasjonen med kollegaen.
Katten i hagen
I amerikansk presse er også slike selvrefererende fotografier utbredt, og
noen farer verden rundt. Mange husker nok pressefotografenes interesse for
Clintons katt og Clintons soldater under forrige presidentvalgkamp.
Medieformidlede inntrykk fra invasjonen av Haiti og Mogadishu, da fotografene
foto-graferte fotografer sitter fremdeles på netthinnen. Fra katten i
presidentens hage til soldatene i kampstilling er det ikke stor avstand;
pressefotografene gjør en jobb og inkluderer hverandre i det ferdige
resultatet.
Beskrive - belyse
Før nøyde pressefotografene seg med å beskrive samfunnet i
fotografiene, nå belyser de fra tid til annen også metoden bak
fotografiene de skaper. Med det retter de så å si linsen mot seg
selv, mot opplevelsene i felten, mot den fotografiske prosessen og mot
kulissene.
Det er for enkelt å hevde at pressefotografene har mistet interessen for
samfunnet og menneskenes små og store problemer og utviklet en
altoppslukende interesse for hverandre. Men samfunnet som fenomen, og analysen
bildene kan bringe, er flyttet til et annet nivå selve synsmåten
fyller en større del av det disponible rommet. Det kan skyldes at yrket
og fotografiene diskuteres offentlig oftere enn før. Fotografienes form,
plass og rolle i pressen opptar stadig flere.
Det er ikke underlig at i flommen av fotografier fra pressefotografene
også fins noen der oppmerksomheten er flyttet fra innholdet til
uttrykket. Spissformulert kommer da det som foregår i hodet på
fotografen i fokus. Selvrefererende fotografier er blitt legitime og trykkes
oftere, fordi de som i siste instans velger blant fotografens bilder,
"desken", har gjort seg de samme refleksjoner.
Fikse vinkler?
Ikke alle pressefotografier som inkluderer fotografer i arbeid er
for på å oppnå en distanse eller signalisere
selvironi. De kan også være tilløp til "fikse"
vinklinger kopiert fra andre. For fikse vinklinger brer seg fort blant
fotografer. Ikke minst kan disse vise at når en pressefotograf er i
frontlinjen, i hagen eller i den virkelige ildlinjen, er han sjelden alene.
Å unngå å inkludere kollegene i fotografiene kan være
vanskelig av åpenbare årsaker.
Oppsummert: Selvrefererende pressefotografier later til å omfatte dels en
strategi fra pressefotografene for å vinne tilbake kontrollen over
iscenesatte begivenheter. Dels en strategi for å bearbeide tanker om
fotografiets form og rolle i journalistikken, og dels en strategi for å
sette elys på subjektive aspekter ved fotografiet.
Denne reflekterende holdningen hos pressefotografene har de til felles med
fotografer innen andre genrer, med journalister, forfattere, humanister og
samfunnsvitere. Nå og da gjør alle seg tanker som knytter an til
beskrivelsen snarere enn det å beskrive.
Erling Sivertsen, Institutt for medievitenskap, Universitetet i Bergen
Gå til toppen av siden
