Blir populærpressen mindre
populær?
Det ryktes at enkelte nordiske løssalgsaviser har negativ
opplags-utvikling. I tid faller dette også mer eller mindre sammen med at
redaktører går eller sparkes. Internt foregår det
diskusjoner om strategivalg. Hva er det som holder på å skje?
Pressebildet i de nordiske landene, særlig i Sverige og Norge, er ganske
spesielt i internasjonal sammenheng. I mange større land har man et
klart skille mellom tabloide populæraviser med tvilsom journalistisk
gehalt og fullformataviser med seriøse ambisjoner.
I Storbritannia skilles det som kjent åpent mellom "popular
press" og "quality press". Dette vil både si at det
populære faktisk er definert som det som mangler kvalitet, og at de to
typene presse ikke tenkes som noe som kan blandes.
Blandingsaviser
I Norge og Sverige har det i de siste drøye tretti år nettopp
vært "blandingsaviser" som har hatt nasjonal distribusjon
og den mest dramatiske opplagsveksten. I aviser som de norske Verdens Gang og
Dagbladet og de svenske Expressen og Aftonbladet har populærpressens
internasjonale kjennetegn eksistert side om side med relativt seriøs
journalistikk, kommentarvirksomhet og debatt på ett eller flere
områder. Hvis tegnene til negativ opplagsutvikling for disse avisene er
mer enn små, midlertidige blaff, kan det indikere at en hel epoke i den
nordiske pressehistorien er på hell. Hvorfor skjer dette i så fall
nå, og hva kan resultatet bli?
Tabloidavisenes sensasjonsmakeri i etikkens grensetrakter har lenge blitt
betraktet med utstrakt skepsis og til dels avsky i mange miljøer -
spesielt miljøer der alle eller de fleste har høyere utdannelse
eller i det minste offisiell god smak. I disse kretsene vil man nå glede
seg. Man vil kanskje optimistisk også regne med at tabloidenes problemer
skyldes at store publikumsgrupper omsider har fått nok av elendigheten og
forlanger gjennomført kvalitet i stedet for ustanselig spekulasjon i det
pikante og det groteske.
Denne antakelsen har muligens en viss dekning. Man kan tenke seg - eventuelt
håpe - at det i en stadig bedre utdannet befolkning vil være stadig
flere som reagerer negativt på de klassiske tabloidfenomenene.
Viktigere er imidlertid de gjennomgripende endringene i det totale
mediemiljøet de seinere år. Flerkanalsfjernsynet er etablert som
et hverdagslig faktum, og sender snart hele døgnet. Lokale og nasjonale
radiokanaler er tilsvarende mange og driver bl.a. døgnkontinuerlig
nyhetsformidling. Samtidig har konkurransen mellom kringkastingskanalene - der
de kommersielle hittil på sett og vis har bestemt retningen i
løpet -- hatt som ett resultat at stoff og stil av tabloidtypen har en
helt annen plass i sendeflatene enn det hadde for få år siden.
Samlet sett innebærer dette at den typen informasjons- og
underholdningsbehov den typiske populærpressen har dekket i langt
større grad blir ivaretatt av kringkastingsmediene. Når så
de størst norske og svenske populæravisene er
"tilleggsaviser" for folk flest - forbrukerne har i det minste i
Norge normalt en mer eller mindre seriøs, regional abonnementsavis som
førsteprioritet - må tabloidene nesten med nødvendighet
tape terreng. Avisvaner er riktig nok seiglivede; det er ikke sannsynlig at
endringene vil bli dramatisk hurtige. Men de er på veg.
I et bredere medie- og kulturpolitisk perspektiv rommer denne utviklingen
viktige utfordringer. Den norske og svenske populærpressens spesielle
blanding av typisk tabloidstoff og seriøs journalistikk har reflektert
spesielle sosiokulturelle forhold og tradisjoner i Norden - fremst en
mindre markant oppdeling av medienes publikum etter klassegrenser. De nasjonale
tabloidenes blandede innhold og brede nedslagsfelt har på sitt vis
vært en parallell til public service monopolene på
kringkastingssiden. Nå kan vi kanskje få et skarpere skille mellom
ulike aviser for ulike sosiale grupper, parallelt med en liknende oppdeling av
radio- og TV-publikumet mellom kanaler med ulik programprofil.
Ingen tragedie?
Dette er ikke nødvendigvis en ren tragedie - det uttrykker også en
irreversibel oppløsning av den massive enhetskultur vi har hatt i
Skandinavia. Det gir nye åpninger for etniske, sosiale og smaksmessige
subkulturer på ulike områder og nivåer og dermed en svekking
av et potensielt repressivt likhetskrav som har vært baksiden av den
enhetskulturelle idyllen.
Problemet er imidlertid at tilgangen på de sosiale og kulturelle
ressursene som danner grunnlag for aktivt, opplyst medborgerskap også kan
bli skeivere fordelt enn godt er for demokratiske samfunn.
Siden situasjonen er ny og retur til tidligere tider er umulig, kreves det ikke
minst nytenkning, fantasi og en viss dristighet for å unngå de mest
negative utviklingsmulighetene. Her er bare plass til et par temmelig abstrakte
forslag:
(1) Utdanningsvesenet og andre relevante sektorer under offentlig kontroll
bør styrkes på flere plan og dels justeres innholdsmessig; (2)
Presse og allmennkringkasting må utvikle nye typer kompetent formidling
av kulturelt og politisk relevant bakgrunnsstoff, i et bredt register av
"populære" og "seriøse" genre.
Lykke til!
Jostein Gripsrud, professor
Institutt for medievitenskap, Universitetet i Bergen
Gå til toppen av siden
