Åse Klevelands utfordring
"Jeg er bekymret og skremt av kulturarbeidernes nesten totale fravær
fra den mediepolitiske debatten," sa Norges kulturminister Åse Kleveland
til avisen Dagbladets medarbeider like før siste årsskifte.
Nordisk Medie Nyt har bedt Bjørn Bjørnsen, selv kulturarbeider, om
å gi en kommentar.
Vi drukner i informasjon, vi visner av mangel på levende, frie tanker
med grokraft i. Noe slikt må ha foresvevet kulturminister Åse Kleveland
som bebreidet norske kunstnerne for å forsømme sine plikter og skulke
offentlig debatt - i dette tilfellet mediedebatten.
Vi har jo hatt kunstnerne med oss i alle store avgjørelser i vårt
vesle land helt siden norske studenter invaderte de københavnske vinstuer
med begersvingende patriotisme.
Det preger vår bevissthet, historie og samtid. Jeg har en mistanke
om at summen av Griegs vårbekker, Aasens fjell og Garborgs alveland,
befestet av krigsdikteren Nordahl Griegs nakne flaggstang vil veie
tyngre enn torskekvotene når vi en gang skal ta stilling til norsk
medlemskap i EU her i landet. Jeg er sikker på at den norske dikter-høvdingen
Bjørnstjerne Bjørnson bekreftet en forpliktende tradisjon da han i
1889 stod fram sammen med en flokk fosforskadde fyrstikkjenter i
Arbeidersamfundet i Kristiania.
Stille
Siden har norske forfattere vært forpliktet hver gang kamplurene har
gjallet ved de store veiskiller, sist i 1972.
Men i 1980-årene ble det påfallende stille. Forfatteren Idar Lind
brukte en hel tabloidside i Dagbladet på å fortelle hvorfor han ikke
hadde tid til å delta i aktuell avis- og samfunnsdebatt: Han sa det
han hadde å si i bokform.
Man kan forstå ham. Hvorfor skal forfattere gide å skrive for redaktører
som ikke gider å lese?
Vi er nemlig kommet til profesjonenes tidsalder. Avisene har spaltister,
spesialister på å produsere passe doser ironi til å krydre over vår
daglige dumhet. Sakkyndige vurderer kunst. Den daglige debatten føres
av profesjonelle opinionsdannere, markedsførere av betalte meninger,
generalsekretærer og informasjonssjefer. En interessant variant er
de usynlige yrkesmenerne i statsrådkontorene som øser ut faktaspekkede
artikler til forsvar for det bestående under pseudonymer som statsminister
Gro Harlem Brundtland eller finansminister Sigbjørn Johnsen.
Salgbar underholdning
Mediene er blitt form- og innholdsbevisste mer enn noen gang - det
er også en følge av profesjonaliseringen. De skal ha salgbar underholdning
og omsettelige meninger, 50 linjer i avisa, fjorten minutter i radio
eller tre minutter på fjernsyn, stramt styrt og redigert og kjapt.
Noen har også plass til kronikker med mer elastiske innholdskrav,
men de bør til gjengjeld ha solid egentyngde og akademisk form for
å fylle avisas krav til en salgbar helhet.
De stakkars kunstnere som strever med å forholde seg til en kaotisk,
blødende virkelighet, faller sørgelig ofte ut av en slik ramme, blir
lett sand i mediemaskinen. De skriver og snakker for langt eller for
tungt, for faktuelt, for lett, for injurierende, og dertil gjerne
om lite fengende emner som små, ukjente menneskers opplevelse av verden.
Likevel har Åse Kleveland rett. Kunstnerne må være med, for de avkler
virkeligheten - det er deres fag - mens mediene av en mengde markedsgrunner
glir i retning av å tilsløre den ved å komponere sin egen, salgbare
virkelighet.
Kunsten er etter basiskulturen, våre oppfatninger om godt og dårlig
og hva som er verd å streve etter, grunnlaget og infrastrukturen for
alt annet - OL, oljeplattformer, satellitter og kjeltringstreker.
Vitenskapsmenn kan være kunstnere i det stykket, journalister også.
Mennesker som aldri har satt et ord på papir, kan være kunstnere fordi
de har sett og forstått noe viktig. Men kunstneren har i alminnelighet
fremdeles bedre evne og muligheter enn kjemikerne, medisinerne og
bedriftonomene til å gi de stumme anklagene fra dagens fyrstikkjenter
form og uttrykk.
For ikke å snakke om påvirkningskraft. Kunstnere må formidle hva som
skjer når massemediene i dag kommersialiseres og utvikler seg til
hjernehinnebetennelse - ingen skal fortelle meg at vi kan la en generasjon
vokse opp med bilder av tretti tusen mord og to hundre tusen voldshandlinger
i hodet uten at det forandrer dem. Ingen skal heller innbille meg
at underholdning fra fem hundre satellittkanaler pluss interaktivt
fjernsyn med solide, daglige doser neverett og maktmoral vil late
oss mer uberørt enn amerikanere er blitt av denne billedkulturen -
der leser halve befolkningen ikke engang aviser.
Formidle
Man skal være teknokrat eller naiv mediemelding-forfatter for ikke
å se at Los Angeles er bygd på en basiskultur som også er produsert
av massemediene.
Men man må være kunstner for å se det og formidle det, for å knytte
forbindelsene mellom fantasier og virkeligheten så vi opplever det
sterkt nok til å skaffe oss en mediepolitikk.
Hvis kunstnerne tier, må alarmklokker kime, for da durer utviklingen
i vei uten hensyn til forsvarsløse mennesker. Visst fins det teknokrater
etter Opphenheimer som steiler over det de holder på med, kanskje
fordi en kunstner har pirket i samvittigheten deres.
Ja, Åse Kleveland har rett. Kunstnerne må trenge inn i sin samtid
med dens massemediekultur så langt de kan og formidle hva som skjer
med oss så langt de evner.
At hun i neste omgang kanskje ikke vil være særlig begeistret for
hva de finner og foreslår, og enda mindre for at de kan finne på å
stille krav til henne som minister som hun ikke kan oppfylle, er en
annen sak og en annen debatt.
Bjørn Bjørnsen
Gå til toppen av siden
