Den baltiske utfordringen
De nordiske mediekonsernene som har etablert seg i de baltiske statene og i Polen er ofte blitt sett på som riddere som kommer for å hjelpe den nødstedte jomfru. Rett nok var mediemarkedet i disse landene jomfruelig på 1990-tallet, sett med vestlige øyne, men den estiske medieforskeren Epp Lauks innlegg under Oslo-seminaret antyder at ridderrustningene har fått noen flekker etter hvert.
Før Epp Lauk kom til orde, ga Robert Picard, professor ved Turku School of Economics and Business Administration, en innføring i årsakene til de nordiske mediekonsernenes ekspansjon i Baltikum og Polen.
1990 - 1993 gikk det en privatiseringsbølge over denne regionen. I denne perioden ønsket flere av de nordiske mediekonsernene å ekspandere utenfor hjemlandet, av ulike årsaker. De investerte i Baltikum, som ikke lå altfor langt fra hjemmemarkedet. På 1990-tallet ble det opprettet flere joint ventures-selskaper i regionen, med nordiske selskaper som aktører, og det forekom også direkte investeringer i prosjekter. Det var to investeringsbølger; den første 1990 - 1993 ble preget av opportunisme, i den andre, fra 1997 - 2000, var investeringene preget mer av langsiktig tenkning og strategier.
Mindre farlige
Selskapene hadde penger til å investere, det var gode tider. En gunstig faktor for dem var at de politiske myndighetene i regionen anså nordiske investorer som mindre farlige enn de som kom fra andre land. På den annen side var det baltiske og polske mediemarkedet ikke særlig attraktivt for de store medieselskapene med internasjonale ambisjoner.
De nordiske investeringene har generelt sett ikke kastet så mye av seg, mente Picard. Noen selskaper har gjort det bra, de har truffet riktig område og riktig mediesektor. Picard konkluderte med at de nordiske medieselskapene ikke har gått inn i Baltikum og Polen for å oppnå dominerende posisjoner, men at investeringene har skjedd av "interne" årsaker: Manglende ekspansjonsmuligheter i det nasjonale markedet og penger som måtte reinvesteres raskt er noen av dem.
Eksemplet Estland
Epp Lauk, professor i journalistikk ved universitetet i Tartu, hadde et annet perspektiv enn det økonomiske i sitt innlegg. De utenlandske medieinvesteringene i hjemlandet hadde ikke virket særlig fremmende for ytringsfriheten, mente hun å kunne konstatere.
Estland er et lite land, på 45.000 kvadratkilometer bor 1,37 millioner mennesker, hvorav drøyt 900.000 har estisk som morsmål. Forandringene i landet, økonomisk og politisk, har vært dramatiske det siste tiåret.
I dag eier nordisk kapital store deler av de estisk mediene: Tre av fire riksdekkende aviser og tre av seks regionale aviser eies av Schibsted og Bonnier.
Det utgis 59 aviser i landet, hvorav seks er riksdekkende dagsaviser, 154 magasiner og ca 800 andre publikasjoner. I tillegg til det estiske public service-selskapets radio- og TV-kanaler er det to riksdekkende kommersielle kanaler og 17 kommersielle radiokanaler. For en stor russisk minoritet gis det ut egne aviser og magasiner. Se for øvrig oversikten over estiske medier.
Hva er hensikten med medieeierskapet?
Epp Lauk siterte en uttalelse fra en estisk forretningsmann og stor medieeier, som hun traff noen uker før seminaret. Han mente at de estiske mediene kunne operere fritt og uavhengig av eierne og deres forretningsmessige mål.
Selvsagt, sa Lauk, er det ikke lett å finne spor etter direkte styring av medienes innhold. Derfor må man undersøke hva hensikten med medieeierskapet er; å tjene penger eller understøtte demokratiet - eller begge formål. Har de nordiske investeringene slike mål?
Epp Lauk valgte å bruke tre perspektiver. For det første markedsutvikling, for det annet utvikling av medienes identitet og journalistisk praksis, for det tredje et journalistperspektiv, det vil si arbeidsforhold og utviklingsmuligheter.
De mest synlige resultatene av de nordiske investeringene i Estland finnes ved å studere markedet, som er et av de minste i Europa. Ekspansjonen i mediemarkedet har vært stor siden begynnelsen av 1990-tallet. De største avisene har nå et opplag på ca 60.000.
Bonnier var først på plass, allerede i 1989, da en ugave av Dagens Industri ble lansert, i dag en av de store estiske avisene. 1994 - 1995 var en vanskelig periode, da overgangen til markedsøkonomi hadde skapt problemer også for mediemarkedet. I 1996- 1997 stabiliserte markedet seg, og de utenlandske selskapene kom for alvor inn i det estiske mediemarkedet.
Store nordiske eiere
Norske Schibsted eier siden 1995 Kanal 2, en av de riksdekkende TV-kanalene. Siden 1998 eier Schibsted 92,5 prosent av Eesti Media, en av de største aktørene på avismarkedet, men som også driver radiokanaler. Svenske Modern Times Group eier TV3 som sender til Estland og en kommersiell radiokanal og Bonnier eier et nyhetsbyrå og en utgiver av forretningsaviser. Finske Yhtynet Kuvalehdet eier en stor magasinutgiver. Danske Egmont eier et selskap som utgir magasiner beregnet på barn. (Alle opplysninger gjelder 2002, se oversikt.)
Det finnes ingen form for markedsregulering i Estland, påpekte Lauk. Dermed kan en og samme eier legge beslag på store deler av mediemarkedet. Resultatet av krysseierskap er at mye av det journalistiske materialet blir brukt i flere medier. Krysseierskap er en klar trussel mot mediemangfoldet, understreket Epp Lauk.
Pressefrihet på få hender
Det er i dag ingen politisk diskusjon i Estland om medieeierskap og innhold i mediene, mente Lauk. Få mediekritiske røster er å høre, og de privateide mediene ignorerer dem stort sett. Det er bekymringsfullt at mediene i stor grad begynner å diktere samfunnets dagsorden etter egne behov. Pressefrihet innebærer ikke alltid virksomhet til folkets beste. I Estland er pressefriheten på altfor få hender, sa Lauk.
Hun hevdet at de lokale lederne av utenlandskeide medieselskaper har en tendens til å prioritere profittinteressene framfor journalistikk til folkets beste. I avisen Postimees, eid av Eesti Media, deltar avisens markedsføringsfolk i redaksjonelle fora, og er med på å bestemme hva slags artikler som skal komme på morgendagens førsteside, hevdet Lauk.
Hun refererte til en fersk sak, der de ledende estiske avisene begikk klare brudd på presseetiske regler i et angrep på et estisk regjeringsmedlem. Da den estiske presses organ som behandler etikksaker sendte ut en melding til alle medier om at avisene hadde gått for langt, ble den ignorert, av nesten alle. Bortsett fra Radio Free Europa og den kommersielle TV-kanalen, Kanal 2.
Manglende selvjustis
Selvkritikk er mangelvare i den privateide estiske presse, hevdet Lauk. Aviser og journalister føler seg ikke bundet av avgjørelser i det presseetiske organet, som ble etablert i 1991. I stedet har de estiske avisenes organisasjon etablert sitt eget organ, som skal behandle saker som gjelder medlemsavisene. Journalistenes organisasjoner er ikke representert her.
Det finnes 1.110 - 1.200 journalister i Estland. Arbeidsforholdene er blitt verre for dem de siste årene, noe striden om presseetiske saker også viser, sa Lauk. En undersøkelse foretatt blant estiske journalister i 1995 viste at 77 prosent av dem innrømmet å ha tatt hensyn til eiernes interesser i enkeltsaker. I dag er situasjonen ikke bedre. Desto høyere lønn en journalist har, desto større er frykten for hva eierne kan finne på om de ikke liker journalistens måte å arbeide på, hevdet Lauk.
Ingen sterk fagforening for journalister
Den estiske journalistorganisasjonen er ingen sterk organisasjon. Det later til at journalistene ikke ønsker å organisere seg for å få tariffavtaler, sa Lauk. Årsakene til dette er mange, blant annet at fagbevegelsens omdømme generelt sett ikke er god etter Sovjet-årene. I de nordiskeide mediene i Estland er det få fagorganiserte I én regional Schibsted-avis er journalistene noenlunde godt organisert. Dette er unntaket, påpekte Lauk.
Hun ga et eksempel på en uholdbar situasjon for journalistene: Styrerepresentanten i nyhetsbyrået Baltic News Service (Bonnier-eid) ble ikke utnevnt av de ansatte, men av eierne. Et godt valg, fordi representanten er velkjent for sin negative holding til fagbevegelsen, understreket Lauk.
Det er oppsiktsvekkende at det så å si ikke finnes fagorganiserte journalister eller kollektive avtaler i de nordiskeide medieselskapene i Estland, mens det samme ville være utenkelig på nordisk hjemmebane, sa Lauk.
Sårbart lite land
Det kan argumenteres med at alt som har skjedd i Baltikum de siste 10-12 år bare er en del av en naturlig utvikling. Men et lite land som Estland er sårbart for ytre påvirkning og styring, hevdet Lauk.
Retorisk spurte hun: Ville mediene i Norden være av samme kvalitet og ha samme arbeidsforhold for journalistene som i dag, om de var eid av for eksempel amerikanske selskaper?
I debatten som fulgte etter Lauks innledning, deltok Schibsteds Eivind Thomsen, som har flere år bak seg i Baltikum som selskapets representant. Han pekte på at da Schibsted overtok eierskapet i den kommersielle TV-kanalen Kanal 2, ble de ansatte innkalt til møte. Det første Thomsen spurte etter var fagforeningens representant. Fagforening? Vennligst aldri nevn den igjen for oss, var svaret fra de ansatte. Thomsen innså at det var vanskelig å gjøre noe med spørsmålet, men mente at utviklingen i Estland går raskt, og om fem års tid kan det ha skjedd en utvikling også når det gjelder fagforeningenes stilling.
Epp Lauk var enig i at fagforeningsspørsmålet for noen år siden var et ømtålig emne i en tidligere Sovjet-republikk. Da var arbeidsmarkedet for journalistene i Estland også bedre, og fagforeningsbehovet føltes kanskje mindre. Men nå er den tiden kommet mer på avstand, og de nordiske selskapene bør ta initiativ som kan sikre fagorganisering av journalistene og kollektive lønnsavtaler, mente Lauk.
Gå
til innholdsfortegnelsen for Fokus
