Tendenser
- en mediekommentar
Nå skal jeg tillate meg selv å være både (film)politisk korrekt og ukorrekt - på en gang. Jeg kommer til å sette kritiske spørsmålstegn ved to av denne nordiske filmhøstens suksesser; den danske "Elsker dig for evigt", regissert av Susanne Bier, og den svenske "Alla älskar Alice", regissert av Richard Hobert.
Så er leserne advart.
Jeg går på kino for å bli overrasket, kanskje for å lære noe nytt, og blir jeg underholdt er det ren bonus. Også nordiske mainstream- og feelgood-filmer har ofte flere av disse elementene i seg. Likevel synes jeg mange av disse filmene er fort glemt etter at lyset er slått på i kinosalen.
Tidligere i høst hadde jeg fornøyelsen av å se en rekke nyere nordiske filmer, under filmfestivalen i Haugesund. Når man ser fire-fem filmer om dagen, flere dager i trekk, er det mulig å øyne likheter, forskjeller, kort sagt tendenser.
Gledelig var at flere av de nordiske filmene viste en forfriskende bruk av filmens kunstneriske egenart; med en blanding av realisme og hva man kan kalle magisk realisme. Så ulike filmer - men likevel med lignende tematikk, etniske minoriteter kontra majoriteten - som danske "Halalabad blues" (regi: Helle Ryslinge) og finske "Elina - som om jag inte fanns" (regi: Klaus Härö) får oss til å tro på at det finnes en magi i hverdagen.
Det er ikke tvil om at nordiske filmskapere er inne i en god fase, med både fornyelse og festivalpriser som et resultat av målbevisst satsing både fra bevilgende myndigheter og bransjen selv. Nordisk film- og kinobransje trenger utvilsomt "lokomotiver" på kino, for at de smalere filmene også kan få plass.
Til de smalere - tematisk sett - kan filmer som Lukas Moodyssons "Lilja 4-ever" og Aki Kaurismäkis "Mannen uten minne" regnes. De er eksponenter for det beste i filmkunsten, filmens egenart brukes til kraftfulle uttrykk, som også finner et publikum, nasjonalt som internasjonalt. Og ja, jeg lar meg overraske av slike filmer.
De vellyktes krise
Men filmene om de nordiske storsamfunnenes vellykte mennesker, som kommer i akutt familiekrise, kan jeg styre min begeistring for. Emnene filmene tar opp er uten tvil alvorlige; svært mange barn og voksne lider, altfor mange familier løses opp, med utrygghet på mange plan som resultat.
To av høstens filmer tar opp temaet: Den danske filmen "Elsker dig for evigt", regissert av Susanne Bier, som hadde premiere i september, og den svenske "Alla älskar Alice", regissert av Richard Hobert med premiere i oktober, er blitt både kritiker- og publikumssuksesser. I tillegg har de begge allerede fått festivalpriser; Biers film fikk nylig hedrende omtale av den internasjonale filmkritikerorganisasjonen FIPRESCI i Toronto, Hoberts film fikk for kort tid siden prisen Best European Film 2002 under Hollywood Film Festival.
Så, er ikke dette vel og bra, og nok et bevis på den nordiske filmens gjennomslagskraft? Jeg mener at de to filmene tilhører en genre som tyder på en viss stillstand i deler av det nordiske filmmiljøet.
Genrekritikk
Genren disse to filmene representerer vil jeg kalle "de vellykte som får problemer med følelsene, og som ikke trenger å bry seg med dagliglivets problemer (som de fleste av oss må), fordi de tilsynelatende lever i en glassklokke av nordisk velstand". Regissøren Woody Allen har laget mange filmer i denne genren, riktignok med amerikansk velstand som basis. Likevel kan han etter min mening tilgis, fordi han gjør det med humor og ironi. Følelser forvandles hos Allen ikke til føleri, og han holder ironisk distanse til miljøet.
Først noen betraktninger om mobiltelefonen, som ikke bare har vært til velsignelse for nordisk IT-industri. Også den blomstrende nordiske filmindustrien har kunnet bruke mobiltelefoner som rekvisitter og symboler(?) på nåtids-Nordens mennesker. Det kan nesten se ut som om noen av filmene er sponset av mobilindustrien.
I svært mange av de nordiske filmene med handling hentet fra nåtiden er mobiltelefonene flittig i bruk. Dialoger formidles til oss tilskuere via skuespillere som ustanselig bruker det nette lille instrumentet. En ypperlig måte å vise landskap på, for øvrig: Mens det mobiltelefoneres kan et idyllisk landskap i et co-produserende land danne en passe bakgrunn. Så får alle sitt.
"De hvite telefonene"
Aner vi en nåtidsparallell til "de hvite telefonenes" filmer fra mellomkrigstidens Italia? En hvit telefon var symbolet på den ypperste luksus, og med den i bildet, bokstavelig talt, var det liten tvil om tema og miljø. 1
Overført til 2000-tallets nordiske filmer får mobiltelefonene noe av den samme funksjonen, selv om de er blitt allemannseie. Mobiltelefonene blir i de to filmene jeg - (film)politisk ukorrekt - misliker, et universalverktøy for en velberget øvre middelklasse, uten pengesorger, med flere biler parkert foran villaen eller det staselige rekkehuset. Problemene deres består i å ta hånd om de vanskelige følelsene som oppstår når ekteskapet skranter i to-trebarnsfamilien i villaen/rekkehuset, fordi en mer attraktiv kvinne dukker opp på arenaen.
Det er et tilsynelatende fasttømret, konserverende kjønnspolitisk syn som formidles i genren jeg beskrev ovenfor: Den velutdannede, dannede og høyt gasjerte ektemannen bedrar den hjemmeværende og lojale hustruen, som er rede til å tilgi det meste, men ellers forblir en diffus skygge. Så diffus at det virker påfallende, i 2002.
De to filmene "Elsker dig for evigt" og "Alla älskar Alice" er ulike i anslag og stil, men likevel svært like tematisk, med elementer som jeg nettopp beskrev. Den danske kalles dogmefilm, og er blitt kritisert av de fire "dogmebrødrene" for ikke å ha fulgt dogmereglene. Den svenske er skutt på tradisjonell måte, i alle henseender.
Skuespillerne er ypperlige, men har vi ikke sett disse filmene før?
Det tomme mobiltelefonbatteri
Mobiltelefonen spiller som sagt en sentral rolle i begge filmene. Klimakset for meg, der jeg satt i kinosalene i Haugesund tidlig i høst, var da den utro ektemannen - i begge filmene - like før den store avsløringen, må unnskylde seg med at han ikke kunne ringe hjem om sitt lange og uventede fravær fordi mobiltelefonens batteri var gått tomt. Replikkene var nesten identiske i de to filmene, riktignok framført på henholdsvis dansk og svensk.
Har noen manusforfattere gått på samme seminar, eller på annen måte kikket hverandre over skuldrene? Har de kanskje personlige, fellesnordiske erfaringer med hvor god unnskyldning et tomt mobiltelefonbatteri kan være for å forklare manglende kommunikasjon?
Mitt poeng: Når det tilsynelatende går rutine i manusene, når dogmestilen begynner å virke påtrengende, når man som tilskuer tar seg selv i å ønske at en medpublikumers mobiltelefon skal ringe, for å få litt overraskende humor inn i salen? Ja, hva da?
Kanskje bør "de hvite telefonene" få hvile en stund, kanskje bør det gå en del tid før vi igjen ser de samme skuespillere utfolde seg i det borgerlige og velbergede miljø, hvor den diffuse mammaskikkelsen stort sett henvises til å gråte og kjøre det som i Norge kalles "konebil"? Kanskje bør de dyktige skuespillerne få prøve seg i andre roller, før de typecastes for godt?
Det kjente
Hva kan årsaken være til framgangen på alle plan for "Elsker dig for evigt" og "Alla älskar Alice"? I hjemmemarkedet er det utvilsomt de kjente skuespillerne som trekker. Folk vil ha det kjente, og ser en film mer på grunn av tema og skuespillerne enn hvem som er regissør og hva filmkritikerne sier.
Det skjer ofte at kritikerne slakter en film, mens publikum likevel strømmer til, tiltrukket av det kjente og kjære. Når det gjelder de to filmene jeg har trukket fram, er publikum og kritikerne (med få unntak) samstemte.
"(Derimod) må vi nok vænne os til, at vi kender de fleste af skuespillerne på forhånd. For det første fordi det er begrænset, hvor mange gode skuespillere et land på fem og en halv million mennesker kan fostre.
Men også fordi publikum forlanger de kendte kræfter på plakaten", skriver Politiken i en artikkel om høstens danske filmer, og setter fingeren på noe som både kan være et problem og en fordel. Et problem for skuespillere som ønsker seg varierte roller, en fordel for produsenter som vil ha mye folk i kinosalen.
"Det er da alle dage sjovere at finde nogle nye skuespillere til en film og føre dem frem, men jeg må erkende, at de kendte har enorm starpower for tiden. Det er som i USA. De kendte sælger helt vanvittigt. Det er, som om folk per automatik går ind og ser en film, bare Mads Mikkelsen er på plakaten", sier producer Ib Tardini i Zentropa til Politiken.
Når det gjelder den suksess de to filmene "Elsker dig for evigt" og "Alla älskar Alice" har hatt i internasjonale filmfestivaler så langt, kan det godt tenkes at de flyter på en bølge av velvilje overfor nordisk film, med dogmeregler, gode barneskuespillere og hverdagsdramaer som kjennemerker. "Nothing succeeds like success."
Jeg har innledningsvis pekt på at det finnes mange filmer og tendenser i nordisk film som bebuder fornyelse. Tematisk sett vil nok hverdagsdramaet fortsatt stå sterkt, og utvikles i flere retninger. Det blir for eksempel stadig større forskjell mellom fattige og rike i de nordiske landene. Et filmtema som neppe vil trekke så mange til kinoene? Det kommer an på behandlingen av det.
Som sagt, jeg går på kino for å bli overrasket. Nordiske filmer kan gjerne (og må oftest) bæres av kjente skuespillere, men de bør gis nye roller i nye historier.
Terje Flisen
redaktør - Medier i Norden
Fotnoter:
1.
"Fascistene ønsket først og fremst å underholde publikum. I ettertid er filmene fra denne perioden kalt 'white-telephones'-filmer, der de hvite telefonene representerer borgerskapet og en overflatisk livsstil. Kritikerne mente at disse underholdningsfilmene var en avledningsmanøver for å skape konsensus i folkeopinionen".
Nina Castracane Selvik, ARR Idèhistorisk Tidsskrift, 4/2001.
Gå til innholdsfortegnelsen
Medier i Norden