Høsten 2002 er en god tid for nordisk film. I de fleste nordiske land tas den nasjonale filmproduksjonen imot av et entusiastisk hjemmepublikum, og filmene prises i internasjonale festivaler. En ny nordisk filmpris skal deles ut under Nordisk Råds sesjon i Helsinki, mens det samtidig holdes et seminar om nordisk film i det internasjonale markedet. Tidligere i høst inviterte Svenska Filminstitutet til diskusjon av nordisk films spredning i de nordiske naboland, og det ble dannet et nordisk filmpolitisk forum.
Finnes det et felles marked for film i Norden? Arild Kalkvik, PriceWaterhouseCoopers, svarte både nei og ja på sitt eget spørsmål da han la fram en undersøkelse av markedet i september.
Arild Kalkvik hadde utført undersøkelsen på oppdrag fra Svenska Filminstitutet, og den ble lagt fram under dannelsen av Nordiskt Filmpolitiskt Forum (se artikkel nedenfor) i Stockholm.
Tiltaket er et ledd i en felles innsats for nordisk film, som blant annet drives av den sentrale institusjonen Nordisk film- og TV-fond og som har fora under den norske filmfestivalen i Haugesund i august (New Nordic Films) og Göteborg-festivalen i januar/februar (Nordic Event).
Hindringer - og muligheter
Kalkvik listet opp hindringene for utviklingen av et fellesmarked for film i Norden:
- Ulike språk
- Geografisk spredt/ulik størrelse på befolkningen
- Ulike nasjonale støtteordninger
- Tilhører ulike handelsblokker
- De nasjonale utdanningsinstitusjonene har ulik oppbygging
- Det nasjonale fokus er tradisjonelt sterkere enn det nordiske/internasjonale
De gunstige faktorene for et fellesnordisk filmmarked mente Kalkvik er:
- Fri flyt av arbeidskraft og kapital
- De nasjonale markedene er små
- Det utvikles etter hvert en kulturindustri
- De nasjonale filmene har høstet internasjonal suksess
- Felles støtteordninger er utviklet; Nordisk film- og TV-fond og co-produksjonsavtaler
- Internasjonalt sett er Norden en tettvevd region
Verdikjeden
Verdikjeden for filmene - veien til markedet - er i Kalkviks definisjon "produksjon, distribusjon, kinovisning, videomarkedet og TV-visning". Kalkvik tok for seg de største medieselskapene i Norden og beskrev hvordan flere av dem har hånd om store deler av verdikjeden, ikke bare i eget land, men i hele Norden.
To av medieselskapene, Bonnier, som er Nordens største i sitt slag, og Egmont, Nordens tredje største, har aktivitet i alle deler av verdikjeden i flere av de nordiske landene; Sverige for Bonniers vedkommende og i Danmark og Norge har Egmont aktiviteter i hele kjeden. Schibsted har interesser i nesten hele verdikjeden i fire nordiske land, og Sanoma har hånd om hele kjeden i Finland, bortsett fra produksjon.
Arild Kalkvik tok for seg faktorene som fremmer integrasjon og konsolidering av medieselskapenes aktiviteter i det nordiske mediemarkedet. Stordriftsfordelene er åpenbare, de nasjonale markedene er små. Med kontroll over hele verdikjeden er det mulig å hente maksimal profitt i hver resultatenhet.
Filmer og fjernsynsprogrammer kan være viktig nyhetsstoff for andre virksomhetsområder i medieselskapene; for eksempel kan de bidra til en målrettet markedsføring av produktene.
Kalkvik så ikke bare negativt på markedsmakten som skapes ved utstrakt kontroll med verdikjeden. Så sant det er flere sterke aktører med i bildet, kan det skape sterkere konkurranse enn det ville vært i et lite og sterkt oppsplittet marked.
Etter denne generelle innledningen ble Kalkvik mer spesifikk: Han hadde studert spredning av nordiske filmer i Norden i en femårsperiode. Faren ved å velge en så liten periode er at de langsiktige tendensene kan bli oversett, og utvalget av filmer kan bli for lite til at konklusjonene som trekkes ikke blir helt riktige, advarte Kalkvik.
Synet på publikums etterspørsel etter nordiske filmer er ofte basert på stereotype oppfatninger, fremfor analyser av trender og endringer i publikums holdninger, hevdet Kalkvik. Svingningene i etterspørselen har vært store fra år til år, og det er et spørsmål om en plutselig økning av etterspørselen skyldes ”push” (co-produksjon og eierskap til filmene) eller ”pull” (de nasjonale filmene har stor markedsandel hjemme, distributørene kjemper om importrettighetene til dem).
Hovedtendensene
Danmark og Sverige er de store vinnerne når det gjelder spredning av nasjonale filmer til nabolandene. Statistikk fra Nordisk film- og TV-fond for perioden 1994-1999 viser at det til de danske filmene som ble produsert med støtte fra fondet ble solgt 1.386.577 billetter i resten av Norden, 38 prosent av det filmene solgte på hjemmemarkedet.
De svenske filmene innbrakte 751.688 billetter i nabolandene, 24 prosent av hjemmemarkedets tall. Filmene fra Norge solgte 32.775 billetter i Norden, bare fire prosent av hjemmemarkedet. Billettssalget i Norden for de finske filmene var 25.361, under fire prosent av det nasjonale filmmarkedet. I Island utgjorde de nordiske filmenes billettsalg, 13 prosent (22.184 billetter) av markedet for de hjemlig produserte filmene.
Landenes rekkefølge når det gjelder salg av filmer støttet av Nordisk film- og TV-fond for TV-visning ble slik: 59 danske, 51 svenske, 27 norske, ni finske og sju islandske i perioden 1994-1999.
I samme tidsperiode ble det importert 30 nordiske filmer til Norge, der de fikk et gjennomsnittlig besøk som utgjorde 66 prosent av besøket på de nasjonalt produserte (det vil si de norske) filmene . Sverige importerte 19 filmer fra Norden, som fikk en gjennomsnittlig andel på 28 prosent av besøket på landets egne filmer.
Danmark importerte ti filmer, med et gjennomsnittsbesøk på 31 prosent av de nasjonalt produserte. Island importerte 11 filmer, og der ble det gjennomsnittlige besøket 17 prosent av de nasjonale filmene. Til Finland ble det importert ni filmer, med et gjennomsnittsbesøk på 21 prosent av filmene produsert for hjemmemarkedet.
Av de nordiske filmene importert til Island i perioden 1994-1999 var 73 prosent danske, 18 prosent svenske og ni prosent norske. Finland var ikke representert i Island i denne perioden. Til Norge ble det i samme periode importert 55 prosent danske og 36 prosent svenske filmer. Danske filmer dominerte også i Sverige; 64 prosent av de nordiske filmene, mens Norge og Finland hadde et marked på henholdsvis 18 og 14 prosent.
Svenske filmer utgjorde 62 prosent av de nordiske filmene som ble import til Danmark, mens de norske omfattet 23 prosent. 44 prosent var danske filmers prosentandel i Finland, mens 33 prosent var svenske. Både norske og islandske filmer hadde 11 prosent av markedet for importert nordisk film i perioden 1994-1999.
Genrepreferanser
Hva slags filmer ble importert i perioden? ”Kaurismäki” er stikkordet for de finske filmene som gikk til de øvrige nordiske land. Dogme- og barnefilmer og komedie var preferansene når det gjaldt danske filmer som ble importert. De norske filmene som ble importert av de andre nordiske landene dreiet seg om co-produksjoner (et incitament for import) og genren var det Kalkvik kaller ”artfilm”, altså smale filmer.
En og annen norsk barnefilm ble importert til Sverige. ”Action og drama” er stikkordet for svenske filmer eksportert til de øvrige nordiske land, men det norske markedet omfattet i tillegg et litt videre genrespekter når det gjaldt de svenske filmene. ”Drama og komedie” er genrebetegnelsen på de islandske filmene som er importert til de øvrige nordiske land.
Nyere tall, fra 2000/2001, tyder på at genrene for de importerte filmene stort sett er de samme.
Andre tendenser?
Er tendensene fra 1994-1999 holdbare? Etter Kalkviks mening har bare Sverige og Danmark markeder som kan karakteriseres som stabile for nasjonal filmproduksjon, noe som også gir stabil eksport til nabolandene. Når det gjelder de andre landene blir det ofte tilfeldig hvilke filmer som slår an i nabolandene.
Tall fra 2001 viser for eksempel at verken Sverige, Norge eller Island importerte finske filmer dette året. Finland derimot importerte 23 nordiske filmer, Norge 20, Danmark 12, Sverige åtte og Island fem filmer.
2001 var spesielt for den norske filmproduksjonen, med to publikumssuksesser på hjemmebane, filmer som også gikk relativt bra i Sverige, der norske filmer alltid har hatt vanskelig for å slå gjennom. Se oversikten over fem på topp-filmene, og legg merke til at de norske filmene hadde premiere i slutten av november 2001. I 2002 er de blitt sett av atskillig flere.
I 2001 så 341.810 nordmenn en svensk film og 233 153 en dansk film. 165.155 billetter ble solgt i Sverige til danske filmer og 42.482 til norske. 202.497 finner kjøpte billetter til svenskprodusert film, og 14.510 til danske filmer. Det ble solgt 387.334 billetter i Danmark til svenske filmer, men bare 19.997 til norske.
"Hjemmemarked light"
Norden som helhet er et ”hjemmemarked light” for en rekke nordiske filmer, konkluderte Kalkvik med. For å styrke fellesmarkedet mente Kalkvik at de nordiske filmfinansieringsinstitusjonene burde bedre oversikten og kontrollen med spredning av nordiske filmer.
Tendensene til konsolidering av markedet i hele den nordiske (film)verdikjeden fører til at Norden i økende grad blir et felles filmmarked, mente Kalkvik. Digital distribusjon og visning av filmer vil øke behovet for innhold, og dermed styrke den nordiske filmproduksjonen. Sannsynligvis vil den digitale utviklingen også medføre at det nordiske markedet integreres i større grad enn i dag.
TF/Arild Kalkvik
Gå
til innholdsfortegnelsen for Fokus
