Drømmen
om åpne mediekanaler - de elektroniske mediene tatt i bruk av
folket, for folket, lever i ulike former i de nordiske landene. Denne utgaven
av Medier i Norden: Fokus skal belyse de nordiske utgavene av
åpne kanaler, eller public access, som også
brukes som betegnelse på dette fenomenet. I noen nordiske land
er forkjemperne for ideene kommet langt i å realisere
drømmene, i andre land er de i en langsom startfase.
En eksakt definisjon på begrepet public access er vanskelig
å finne. I de fleste land er de åpne kanalene lokale, men det finnes unntak.
I Norge tas det denne
våren initiativ til en Åpen kanal som skal gi
riksdekkende TV-sendinger via satellitt. Men programmene blir
stort sett produsert lokalt, og ikke av sentralt plasserte
programselskaper.
Etter monopolenes fall på 1980-tallet dukket det opp både lokal-TV og -radiokanaler i de nordiske land, ofte drevet av idealister. I dag drives de fleste på kommersielt grunnlag, og profesjonaliseringen av driften har ført til at de er blitt ganske lik riksmediene i formen.
Felles for public access-tanken er at den skal åpne nye
veier for dem som ønsker å bruke demokratiske og frie medier
til å nå ut med budskapet. Det ikke-kommersielle fundamentet
er et kriterium for de fleste når de skal definere public
access.
Public access-TV er mest omtalt i denne utgaven av Medier i Norden, mens for eksempel de danske radio- og TV-kanalene som kan defineres som public access-medier, gis
støtte fra samme ordning, med midler fra Kulturministeriet.
"En annen type tv"
"Februar 2002 er en god tid
for å snakke om behovet for en annen type tv", skrev Jostein
Gripsrud i Dagens Næringsliv 16. februar. Medieprofessoren ved
Universitetet i Bergen tenkte på endeløse TV-timer fra de
olympiske vinterlekene. Det "(...) hyperkommersielle
idrettssirkuset" fylte mer sendeflate og avissider enn "(...) et
sannsynlig flertall i befolkningen setter pris på." Sterke ord
i vinteridrettslandet Norge.
Gripsrud fortsatte med å ønske den norske varianten av
public access; Åpen kanal, som hadde stiftelsesmøte 24.
februar, velkommen. Han mener at hovedideen med public access
"(...) er å skape et rom i fjernsynsmediet for det sivile
samfunn. Et fjernsyn som hverken er kommersielt eller statlig
styrt, og som gir direkte adgang for individer og
organisasjoner med noe på hjertet", skriver Gripsrud.
Streng regulering av etermediene, med statsdrevne
monopoler, er de siste tiårene erstattet av et mangfold av
kanaler. Om kanalene er blitt flere, er ikke det samme
nødvendigvis skjedd med program- og meningsmangfoldet.
Tilgjengeligheten i etermediene for folk flest, som reelle og
selvstendige aktører, er den blitt bedre?
Det er ganske lett å bli publikum i talkshow på TV
og er meningene din interessante nok, fra et journalistisk
synspunkt, kan det hende at du blir invitert til et
debattprogram i fjernsynet. Men slik deltakelse skjer alltid
på programskapernes premisser, og nåløyet kan synes trangt.
Reality-TV foregår neppe heller på deltakernes vilkår, heller
ikke deltakelse i de utallige game-show.
Og hvor opptatt er TV-selskapene av publikums behov? I
økende grad snakker ledelsen i de nordiske public
service-selskapenes om markedsandeler, ratings. Det er ikke
lenger bare de kommersielle TV-selskapene som bryr seg om
slikt.
Trenger folk flest flere (stadig mer kostnadskrevende)
sportssendinger, flere reality-show, flere Lotto-trekninger i
prime time? Det er ikke nødvendig å ta moraliserende stilling
til dette spørsmålet for å innse at åpne kanaler kan fylle et
udekket behov for mange mennesker som er på jakt etter andre
typer kunnskap og innsikt enn det de tradisjonelle
TV-selskapene kan gi dem.
Amerikansk public access
I USA tilsier føderal lovgivning at de lokale kabelselskapene skal avgi fem prosent av omsetningen til drift av lokale, public access-kanaler, og åpne sendetid for dem, i den grad de lokale myndigheter bestemmer det. I et land der public service-selskapene ikke har den samme posisjon som i de nordiske land, er public access-kanaler et viktig pustehull.
Deep Dish TV er et en satellittbasert amerikansk public access-kanal.
Føderale myndigheter har bestemt at satelittdistributører skal avsette fire prosent av
båndbredden til ikke-kommersielle opplysnings- og utdanningsformål.
Hvor åpen skal en kanal være?
En åpen kanal skal
være nettopp det; åpen. En ulempe er det selvsagt at åpne,
usensurerte kanaler i et demokrati kan føre til at man blir
konfrontert med ubehagelige meninger, som sterkt strider mot
egne idealer og meninger.
Er det radikale, samfunnsomstyrtende krefter som står bak
de åpne kanalene? Som oftest er det samfunnsbevisste,
engasjerte mennesker, engstelige for demokratiets forvitring.
I Norge er den kjente filosofen Arne Næss en av dem som har
arbeidet for åpne og nye kanaler.
Mottoet på websiden til de svenske Öppna Kanalerna
er artikkel 19 i FNs menneskerettighetserklæring: "Envar har
rätt till åsiktsfrihet och yttrandefrihet. Denna rätt
innefattar frihet för envar att utan ingripanden hysa åsikter
och frihet att söka, mottaga och sprida upplysningar och
tankar genom varje slags uttrycksmedel och utan hänsyn till
gränser".
Tanken er at alle skal kunne produsere budskap, og få dem
distribuert. I den norske varianten av public access, Åpen
kanal, skal redaktøransvaret desentraliseres, noe som
stiller strenge krav til dem som får frihet under ansvar.
Public access skal ikke misbrukes til å bryte lover, men
fremme et demokrati som, om man skal dømme etter
valgdeltakelsen i enkelte nordiske land, begynner å få
pustebesvær.
Økonomiske muligheter
Det koster å drive programproduksjon og -distribusjon. Frivillige entusiaster må ha et visst økonomisk grunnlag for sin public access-virksomhet. I Norden er det bare små offentlige midler som stilles til rådighet for åpne kanaler.
Oftest er det organisasjoner og institusjoner som bidrar med midler, på et lavt økonomisk nivå. I Danmark gis et statlig tilskudd etter bestemte regler som kan bli endret gjennom et nytt medieforlik, i Sverige vurderes nye ordninger, i Norge håper Åpen kanal på at distributører av TV-signaler pålegges en "must-carry"-regel (obligatorisk sending av en kanal) av myndighetene. I Finland er det et ønske om en fornyelse av og støtteordninger for de finlandssvenske lokal-TV-kanalene som har vært i drift de siste tjue årene, med basis i frivillig virksomhet.
Produksjon
Produksjonsmidlene er uten tvil blitt
mer tilgjengelige de siste årene. I takt med den teknologiske
(les digitale) utvikling er prisene på utstyr gått radikalt
ned, på samme tid som størrelsen og vekten på utstyret er
blitt håndterlig for små team. TV- og radioreportasjen er
revolusjonert av digital video og DAT-spillere. Supplert med billig og til dels bærbart digitalt redigeringsutstyr er grensene
for hva som kan gjøres flyttet betraktelig.
Også de store
radio- og TV-selskapene bruker smått og bærbart digitalt
utstyr i økende utstrekning. Ofte har nye medarbeidere i de
større selskapene fått grunnleggende produksjons- og
journalistisk opplæring i public access-kanalene. Rekruttering av medarbeidere fra de små kanalene har i mange tilfeller vært en kilde til berikelse både for selskapene og lyttere/seere.
Distribusjon
Når det gjelder distribusjon har det
siste tiåret frambrakt både og nye og rimeligere muligheter enn
hva som var tilfelle i de gamle monopoldager. Også her spiller
den digitale teknologien stor rolle for hva som er mulig og
tilgjengelig innenfor små budsjetter.
Mange vil hevde at internett er den ideelle kanal for åpne
kanaler; alle kan legge ut nesten hva som helst av tekst, lyd
og bilder, og dele innholdet med andre. Internettradio- og -TV
er likevel ikke det fremste valg for de åpne kanalene i dag.
Teknologien er ikke utviklet og god nok, og alle har ikke
adgang til internett. Blant dem som har det, er det grunn til
å tro at mange vil foretrekke en enkel på/av-knapp på radio-
eller TV-apparatet framfor prosedyrene som skal til for å
fåt ilgang til internett-sendinger. Man skal ikke se bort fra at det gjelder
også svært erfarne internett-brukere.
Den (nesten) verdensomspennende bevegelsen Indymedia bruker
likevel internett som distribusjonskanal for tekst, lyd og
bilder.
"Indymedia är ett internationellt nätverk av
mediaorganistationer och hundratals journalister, som erbjuder
aktivistbaserad, icke-kommersiell nyhetsbevakning. Indymedia
är en demokratisk nyhetskanal för skapandet av radikal,
sanningsenlig och passionerad beskrivning av verkligheten",
heter det i erklæringen på det svenske nettstedet til
Indymedia.
Les artikkel i First Monday (volume 7, number 4): "Independent Media Centers: Cyber-Subversion and the Alternative Press",
by Gene Hyde.
Konvergensen (sammensmeltingen av data-, tele- og
kringkastingsteknologi) er foreløpig ikke kommet inn i en fase
der tilgjengelighet for alle kan tas for gitt. I denne
sammenheng har begrepet tilgjengelighet, brukt om etermediene,
mye til felles med de trykte medienes tilgjengelighetsbegrep.
Nettaviser og e-bøker har visse fortrinn, men kan ennå ikke
konkurrere om massenes gunst, slik en trykt avis og en trykt
bok kan.
TF/Dagens Næringsliv/Öppna Kanalerna/Indymedia
Gå
til innholdsfortegnelsen for Fokus
