Nye medier - samme innhold?
De elektroniske mediene har i mange år vært potensielle budbringere i en global skala. Lenge, fram til 1990-tallet, var det stort sett bare i krig og katastrofe dette potensialet ble utnyttet, som krig og katastrofe, om en ser bort fra mange lands utenlandssendinger på radioens kortbølgefrekvens.
Medieteknologien byr i dag på langt større muligheter enn tidligere for å sette globale saker på den lokale agenda. Mange ønsker at de tekniske mulighetene skal utnyttes for å sette elys på andre saksområder enn krig og katastrofe.
12. desember 1901 sendte Guglielmo Marconi det første radiosignal over Atlanterhavet, morsesignalet for "s". 12. desember 2001 sendte TV-kanaler med global rekkevidde signaler med atskillig mer komplisert innhold – selv om enkelte vil hevde at kompleksiteten er fraværende i mange av sendingene som omhandler "den globale krigen mot terror".
Medieteknologi alene skaper ingen revolusjon. Det er måten den anvendes på, av hvem og under hvilke omstendigheter som er avgjørende. Hvilke faktorer som er utløsende i samspillet mellom teknologi og samfunn er ofte vanskelig å avgjøre med sikkerhet.
Under den amerikanske borgerkrigen 1861 – 65 var fotografer i aksjon på slagfeltene, og telegrafen sørget for at krigskorrespondentenes meldinger nådde fram til avisene og publikum i både inn- og utland langt raskere enn under tidligere konflikter.
Krig og katastrofer har ofte ført til raskere utvikling og utbredelse av teknologi. Da det antatt usenkelige Titanic sank med flesteparten av de ombordværende i 1912, ble oppmerksomheten for alvor rettet mot trådløse sendinger og nytteverdien av dem. Under første verdenskrig ble den militære verdi demonstrert, for eksempel gjennom trådløs ildledning fra fly.
Satellittkanalen CNN fikk det store gjennombrudd i 1991, da kanalens korrespondent Peter Arnett kunne rapportere direkte fra de første angrepene mot Baghdad under Gulf-krigen. Satellittbaserte telefoner ble under denne krigen lansert som et nyttig verktøy for journalister i konfliktområder.
Bildebladenes krigsinnsats
Før fjernsynets inntog på verdensbasis var bildebladene et vindu mot verden for mange mennesker.
Bildebladet LIFE, grunnlagt i 1936, (alle bildebladers mor, nå nedlagt, som alle de klassiske bildebladene) var et velegnet medium for de amerikanske myndighetene da den totale verdensbrannen var et faktum i 1941, med japanernes angrep på Pearl Harbor. LIFE ble distribuert i store opplag, ofte flybåret til de kjempende troppene, og trykket med tidens beste trykketeknologi.
W. Eugene Smith var en av de meste kjente av LIFE-fotografene, og ble selv såret i Stillehavskrigen, etter mange oppdrag og strålende fotoserier. En annen fotograf, Joe Rosenthal, skapte bildet som mest av alt symboliserer den amerikanske krigsinnsatsen; flaggheisingen på Iwo Jima. Dette fotografiet ble trukket fram igjen etter 11. september, da noen brannmenn ble fotografert i ruinene etter World Trade Center mens de heiste flagget. Likheten med Iwo Jima-bildet var slående.
Også Storbritannia hadde bildeblader som ble viktige verktøy i mobiliseringen under den annen verdenskrig. Tyskerne startet bildebladet Signal, som en motvekt til de alliertes organer, og dette ble utgitt på mange språk og distribuert i de tyskokkuperte landene. De siste utgavene kom kort tid før sammenbruddet i 1945.
Radioen som propagandainstrument
Takket være en rask utbygging av radiosendernettet, etablering av nasjonale radiokanaler og stor utbredelse av forholdsvis billige radioapparater i 1930-årene, kunne de store maktene føre en propagandakrig over eteren både før og under den annen verdenskrig.
Adolf Hitler, Winston Churchill, Josef Stalin og Franklin D. Roosevelt brukte alle radioen til mobilisering internt, og propaganda eksternt. Den amerikanske presidentens tale 8. desember 1941, om overfallet på Pearl Harbor 7. desember, "... a day which will live in infamy" og Churchills tilbud til britene om "blood, sweat and tears" i 1940 er kjente eksempler.
Den amerikanske radiojournalisten Edward R. Murrow skapte radiohistorie da han livfullt skildret blitzens herjinger (bombingen av London i 1940) for de amerikanske lytterne. Dette gjorde større inntrykk på mange amerikanere enn filmopptak av de samme hendingene. Murrow skapte en følelse av at "dette-skjer-her-og-nå", slik Peter Arnett gjorde via CNN 50 år senere.
Fra BBC i London gikk faste nyhetssendinger på mange språk ut til folkene i de tyskokkuperte landene under annen verdenskrig. I Norge ble radioapparatene beslaglagt i 1941, men det hindret ikke at mange lyttet til og distribuerte radiomeldingene, ofte i illegale aviser, under trussel om de strengeste straffer. Norske eksilmyndigheter sørget for radiosendinger til det okkuperte Norge fra BBCs lokaler, et viktig ledd i krigføringen. I USA satt blant andre forfatteren Sigrid Undset og journalisten og den senere kjente filmregissøren Arne Skouen (Ni liv) og bidro til mediekrigføringen.
Motstandsbevegelsene i de tyskokkuperte landene fikk ofte kodede meldinger i tilknytning til BBC-sendingene. Allierte fly lettet fra England med små (etter datidens forhold) spesialkonstruerte batteridrevne radioer, lastet i containere sammen med mat og utstyr, som ble sluppet i fallskjerm til de europeiske undergrunnsgruppene.
Etter den annen verdenskrig ble radioens langtrekkende egenskaper utnyttet i den kalde krigen. De amerikanskfinansierte radiokanalene Radio Free Europe og Radio Liberty skulle påvirke befolkningen i den kommunistisk dominerte del av verden. Kanalene eksisterer fortsatt, 50 år etter, men med nye oppdrag, blant annet i dagens "krig mot terror".
Levende bilder
Filmavisene, ukerevyene, var i mange land etablert før den annen verdenskrig og ble brukt både av de allierte og aksemaktene som propagandainstrumenter for å nå eksterne og interne målgrupper. Med livet som innsats, og stor risiko for å miste det, som i alle krigssoner, ble filmreportasjer hentet fra de mange slagene og vist for et stort publikum.
Den store amerikanske regissøren John Huston laget flere dokumentarfilmer fra frontene. Han var en del av det store krigskorrespondentkorpset, og måtte finne seg i at filmene hans skulle godkjennes før de ble sluppet. Ikke alle slapp gjennom sensuren. "The Battle of San Pietro" fra 1944, om det amerikanske felttoget i Italia, ble ansett som demoraliserende, og ble først sluppet etter personlig intervensjon fra den amerikanske hærstabssjefen general George C. Marshall, i 1945.
Få vet at Tyskland hadde TV-sendinger under den annen verdenskrig, riktig nok ikke direktesendinger, og bare sendinger til forsamlinger i saler med de få fjernsynsapparatene som fantes. De første tyske TV-sendingene kom i forbindelse med Berlin-olympiaden i 1936, Hitler-Tysklands store medieshow, med presse- og radiodekning til store deler av verden, og ikke minst Leni Riefenstahls olympiadefilmer, både priset og fordømt.
Direkte TV-sendinger på global basis fikk vi først tidlig på 1960-tallet, da kommunikasjons-
satellitten Telstar I ble satt i bane rundt jorden. Ikke den første i sitt slag, men den mest kjente og brukbare. Telstar var i bane under Cuba-krisen høsten 1962 og ble satt på prøve for alvor da president John F. Kennedy ble drept i Dallas 22. november 1963. En ny æra i nyhetsformidlingens historie var innledet.
Den første TV-krigen
Vietnam-krigen var den første store konflikten som fikk bred TV-dekning, på mange kontinenter. Medieteknologien hadde gjort framskritt - og den brede dekningen førte blant annet til en antikrigsopinion i USA, og ettertanke for militære myndigheter som gjerne hadde sett at mediene håndterte sakene slik de gjerne ville.
Pressedekningen av Gulf-krigen i 1991 var bedre kontrollert fra et militært synspunkt, og mye av reportasjene handlet om "kirurgisk bombing". CNN fikk sitt store gjennombrudd som global aktør under denne krigen. Da NATO våren 1999 gikk til angrep mot Serbia, var det i stor grad erfaringene fra Gulf-krigen som dikterte hvordan pressen skulle håndteres.
Internett
For første gang har en BBC-korrespondent benyttet seg av internett for å sende en TV-reportasje til hjemmeredaksjonen, meldte Europemedia.net 5. november 2001.
En rapport om anthrax-terroren i USA ble sendt som en Mpeg2-fil på 163Mb fra Florida til London. Så ble reportasjen sendt på vanlig måte i TV-programmet BBC Breakfast. Mpeg2-sending via internett (som innebærer sterk komprimering) er et rimeligere og til tider raskere medium enn satellittsendinger, skriver Europemedia.net.
Elcoms Newsbytes skriver at mpeg2-metoden også innebærer at det kan bli sendt flere reportasjer enn det normalt ville blitt gjort via de dyrere satellittforbindelsene. Dermed blir det mer stoff å velge mellom for hjemmeredaksjonene.
TV-selskapet CNN, som selv hevder at det er verdens ledende leverandør av internasjonale myheter, har tatt internett i bruk som de fleste innen nyhetsbransjen, enten de sender radio, TV-programmer, driver avis eller tidsskrift. I Danmark har selskapet etablert CNN.dk, som ifølge nettsiden "... er Metropol Onlines og CNN Interactive's nyhedstjeneste i Danmark".
Metropol er et landsdekkende annonsesamarbeid mellom avisene JydskeVestkysten, Berlingske Tidende, Fyens Stiftstidende, Århus Stiftstidende og Nordjyske Stiftstidende. Metropol Onlines journalister leverer de danske nyhetene til cnn.dk.
I tillegg til den danske tjenesten driver CNN nettsider på spansk, portugisisk, italiensk, tysk og japansk.
Internett-tidsskriftet First Monday har sin desember-utgave 2001 en artikkel: "Communicating Information about the World Trade Center Disaster:
Ripples, Reverberations, and Repercussions", skrevet av
Michael Blakemore og Roger Longhorn, som gir et interessant innblikk i hvordan 11. september-hendingene påvirket både nye og gamle medier.
Samme innhold – nye medier?
Medieteknologien har forandret seg - men er innholdet, budskapene vesensforskjellig i dagens satellitt-TV- og internett-formidlede sendinger fra krigs- og katastrofesonene - i forhold til rapporter fra tidligere kriger?
Nytt er det ikke at hatfigurer skapes, som samlende symboler for felles innsats. I en slik prosess er pressen, i våre dager fremst TV, en uvurderlig hjelper og aktør. Under annen verdenskrig var Adolf Hitler den inkarnerte ondskap, mediebudskap fra Gulf-krigen dreide seg ofte om Saddam Hussein, innslag fra Kosovo-krigen i 1999 handlet i betydelig grad om Slobodan Milosevic, nå, i desember 2001 er det Osama bin Laden det gjelder. Personifiseringer av det onde gjør det enklere å mobilisere, men kanskje vanskeligere å forklare den underliggende konflikten.
TF/Newsbytes/CNN.dk
Gå til innholdsfortegnelsen for Fokus
