Medier i Norden: Fokus 2-2001

Medier i Norden: Fokus Annen kvartalsutgave 2001
Skandinaviskspråklig hovedside \| Kvartalsutgave \| Resymé \| Statistikk \| Oversikt

[ Den nordiske filmarven ]

Aktuelle nettsteder

Velkommen til Medier i Norden: Fokus

Fokus er en del av kvartalsutgaven av Medier i Norden (som også inneholder Perspektiv og Statistikk).

Det kan fritt siteres fra Medier i Norden om kilden blir tydelig angitt.

En kulturhistorisk skatt

De nordiske filmarkivene skal sørge for at filmarven - en viktig del av den nasjonale hukommelse - ikke går til spille, men at den tas vare på - registreres og eventuelt restaureres - og arkiveres for ettertiden. Filmarven skal også, så langt det er mulig, være tilgjengelig for forskere og publikum.

"De fysiske informasjonsbærerne for film og video er utsatt for nedbryting. Denne prosessen kan ikke stoppes, men begrenses under optimale lagringsforhold. Nasjonalbiblioteket har derfor magasiner som tilfredstiller internasjonale krav til oppbevaring av film og video. Temperatur og fuktighet er tilpasset ulike materialer, som ligger adskilt for å unngå gjensidig påvirkning", heter det i det norske Nasjonalbibliotekets presentasjon av virksomheten.

Alle de nordiske landene har nå fått, eller i ferd med å få, tilfredsstillende lager for materialet de er satt til å forvalte.

Noen av filmene arkivarene, filmhistorikerne og publikum gjerne skulle sett trygt plassert i arkivene, er tapt, kanskje for all framtid. Men svært mye er tatt vare på, og av og til dukker det opp filmhistoriske skatter fra de mest usannsynlige gjemmer, til glede for filmarkivarene og publikum. Samlingene øker til stadighet: I tillegg til de pliktavleverte, nasjonalt produserte filmene (i land med pliktavlevering av filmer), tar filmarkivene også i en viss utstrekning hånd om frivillig avleverte utenlandske filmer.

De offentlig finansierte filmarkivene i Norden samarbeider ofte med andre, beslektede institusjoner og organisasjoner om oppgaver i tilknytning til bevaring av filmarven. Filmarkivenes filmer blir selvsagt ikke bare arkivert, men også, når det er mulig, vist på cinemateker og i andre fora.

Internasjonalt samarbeid
De nordiske filmarkivene er deltakere i både et uformelt og kollegialt nordisk samarbeid, et samarbeid som omfatter organisasjonen til ACE, (Association des Cinémathèques Européennes) de europeiske filmarkivene, og den internasjonale organisasjonen FIAF (La Fédération Internationale des Archives du Film/International Federation of Film Archives).

FIAF har en egen Code of Ethics, som er ment som en rettesnor for arbeidet i verdens filmarkiver.

Europarådet lanserte i 1996 et forslag til en konvensjon for bevaring av den europeiske audiovisuelle kulturarven, som i desember 2000 ble vedtatt av ministerkomitéen.

Blant annet denne konvensjonen viser EU-kommisjonen til i et arbeidsdokument som er sendt på høring, med svarfrist 11. juli.

Seksjon 4.3 i arbeidsdokumentet tar for seg beskyttelse og utnyttelse av den europeiske audiovisuelle arven. EUs kulturministre vedtok i mai 2000 en resolusjon om filmarven, der EU-kommisjonen blant annet blir bedt om å utarbeide en tverreuropeisk rapport om arbeidsvilkårene til de europeiske filmarkivene. Kommisjonen har tatt initiativ til flere møter om saken, og støtter seg blant annet, som sagt, til Europarådets forslag til en europeisk konvensjon for beskyttelse av den audiovisuelle arven.

EU-kommisjonen peker på konvensjonens forslag om pliktavlevering av "moving images". Et vedtak eller direktiv i EU-regi om det samme vil få mer effekt, fordi det vil bli gjeldende lov for EU-landene. FIAPF (International Federation of cinema producers associations) ønsker en frivillig avlevering av filmkopier, noterer EU-kommisjonen.

Den europeiske filmarkivorganisasjonen ACE har på 1990-tallet vært involvert i prosjekter i MEDIA-regi, og anslår at samlet sett har filmarkivene i EU-landene over 1.300.000.000 meter film, om lag 130.000.000 meter er på nitratbase, som fremdeles ikke er sikkerhetskopiert.

Løser digital kopiering alle problemer?
De siste tiårene har arbeidet med å redde - og finne egnede lagringslokaler for - filmer som er tatt opp på nitratmateriale hatt høy prioritet i verdens filmarkiver. Film tatt opp før 1950 hører stort sett med i denne kategorien. For noen år siden ble det klart at filmer tatt opp med det rådende fargefilmmaterialet de siste 20 - 30 år var i ferd med å miste de opprinnelige fargene. Dermed sto filmarkivene overfor nye, tidkrevende og kostbare oppgaver.

Hvorfor ikke overføre alle filmer til DVD eller andre nye medier? spør konservator Jesper Stub Johnsen, Det Danske Filminstitut, i en artikkel i desember 2000.

Han argumenterer slik:
"- Man bør altid bevare genstande i det medie, de oprindeligt er skabt, hvis det overhovedet er muligt. Dette gælder både udfra et formidlings- såvel som et forskningssynspunkt.
- Filmruderne kan læses uden brug af hjælpemidler blot ved at holde dem op mod en lyskilde
- Rigtigt opbevaret kan filmene aflæses i mere end 500 år måske mere end 1000 år.
- Endnu er filmbilledets kvalitet ikke overgået af andre medier - men det nærmer sig
- Nye digitale medier udvikles så hurtigt, at man regner med, at gamle elektroniske formater skal migreres til nye mindst hvert 10 år.
- Kvaliteten af nye medier øges betydeligt, hvorfor man ønsker at genscanne fra velbevarede filmoriginaler fremfor tidligere (dårlige) digitale indscanninger.
- Det er bekosteligt både i materialer, udstyr og arbejdstid at migrere og genregistere en filmsamling som DFI's 30.000 titler hvert 10. år.

Men: - Digital formidling giver filmarkiverne en enestående mulighed for at vise titlerne, samtidig med at filmmaterialet bliver skånet og bevaret. Kommende generationer vil derfor stadig have mulighed for at se og forske i materialet i dets oprindelige fremstillingsform," skriver Jesper Stub Johnsen i sin høyst lesverdige artikkel.

TF/Nasjonalbiblioteket/EU-kommisjonen/ACE/FIAF/
Europarådet/Det Danske Filminstitut

Gå til innholdsfortegnelsen for Fokus

Danmark

”Filmarkivet har den nationale forpligtelse til at indsamle, bevare, restaurere og formidle den danske filmkunst og filmkultur i ind- og udland. Alle danske film skal pligtafleveres til arkivet, jf. Filmloven”, heter det i filmarkivets egenpresentasjon. Filmarkivet er en del av Det Danske Filminstitut.

- Filmarkivet har fordoblet staben de siste årene. Men viktigere enn å ha et stort restaureringsvolum har det vært å bruke tid på å lage en tilstandsvurdering av samlingene og å legge filmhistoriske og konserveringsfaglige prioriteringer til grunn for en egentlig bevaringsstrategi, sier museumsinspektør Thomas Christensen.

Han venter å kunne sikre om lag 10 spillefilmer og 20 kort- og dokumentarfilmer per år i de kommende år. Filmarkivet lagrer om lag 30.000 filmtitler og et stort antall videobånd. Formidlingen skjer hovedsakelig via cinematekvisninger.

Problemlager
Den lagringsmessige situasjonen har vært problematisk for arkivet., men en tredjedel av filmene har i 2000 fått et tilfredsstillende lager i Glostrup, utenfor København. Resten av samlingen, blant annet flere tusen filmer tatt opp på nitratfilm, befinner seg fortsatt i Bagsværd Fort, under lite tilfredsstillende forhold.

- Kulturministeriet har bevilget 4,4 millioner (DKK) til videre utbygging av lageret af sikkerhedsfilm i Glostrup, sier Christensen, og viser til en pressemelding fra april i år der det heter at "(Samtidig) bliver der nedsat et hurtigtarbejdende udvalg, der skal komme med forslag til et nyt permanent magasin for de brandfarlige nitratfilm, der kræver specielle opbevaringsforhold. Der er ikke afsat bevilling til denne del af projektet, men overslaget lyder på 6,3 mio. kr.

Det midlertidige arkiv i Glostrup blev taget i brug i januar 2000, og med den nye bevilling er Filminstituttet nu i stand til at flytte alt materiale, bortset fra nitratfilm, fra Bagsværd Fort til arkivet i Glostrup, der byder på meget bedre opbevaringsforhold.

Det er planen, at der i Glostrup også skal indrettes bokse til film, der er ramt at det såkaldte eddikesyndrom - en kemisk nedbrydningsproces i filmmaterialet. Desuden skal arkivet huse Filminstituttets samling af filmtekniske apparater, plakatsamlingen m.m.Inden for den midlertidige løsnings rammer er denne udvidelse en væsentlig forbedring af mulighederne for at bevare den danske filmarv.

Prioritert bevaringsinnsats
Filmarkivet stiler efter, at nye film i princippet kan bevares uendeligt, mens film, der allerede er ramt af eddikesyndromet, vil få forlænget den forventede restlevetid fra 10 til 100 år. Med den tidshorisont kan arkivet meget bedre planlægge og gennemføre en prioriteret bevaringsindsats. En egentlig bevaringsplan vil blive udarbejdet i løbet af 2001 på basis af en omfattende tilstandsvurdering af filmsamlingen", heter det i meldingen.

Jubileumsseminar
Thomas Christensen gleder seg over å kunne ønske filmarkivarer og andre interesserte velkommen til et stort seminar i København i november 2001. Seminaret markerer filmarkivets 60-årsjubileum.

Formålet med seminaret, som holdes 11. - 13. november, er å presentere og diskutere de siste forskningsresultater på feltet, å presentere status og planer for virksomheten ved det danske filmarkivet og å øke og utvikle det internasjonale samarbeidet når det gjelder filmrestaurering og forskning på materiale som finnes i arkivene.

TF/Det Danske Filminstitut - Filmarkivet

Gå til innholdsfortegnelsen for Fokus

Finland

”Film utgör en nations visuella minne.” Å ta vare på den visuelle hukommelsen er Finlands filmarkivs (Suomen elokuva-arkisto på finsk) arbeidsoppgave.

Matti Lukkarila, direktør for filmarkivet, mener at det ikke står så dårlig til med den finske filmarven. Noen tidlige filmer må anses som tapt, men oversikten over hva som finnes av filmer og hva som må gjøres med dem, er god.

- Man blir vel aldri bli helt fornøyd med bevilgningene, sier Matti Lukkarila. Det årlige budsjettet er 16 millioner FIM, hvorav 1,5 millioner går til laboratoriearbeid. - Men på den annen side finnes det begrensninger, i form av blant annet manglende laboratoriekapasitet, som avgjør hvor effektivt bevilgningene kan brukes.

Økt samarbeid
For å øke kapasiteten og effektiviteten, er filmarkivet i ferd med å utvikle samarbeidet med andre filminstitusjoner i Finland.

Lukkarila sier seg fornøyd med at filmarkivet i nær framtid kan gjøre opp status over arbeidet med å ta vare på de nitratbaserte filmene. Nesten alle er reddet for ettertiden og forsvarlig lagringsplass er funnet.

Ny bevaringsfase
Nå står en ny fase for døren. Fargene i filmene produsert for 20 - 30 år siden er i ferd med å gå tapt. Filmarkivet tar også hånd om alle kort- og dokumentarfilmer som er produsert, på samme måte som i de fleste nordiske land. Dermed blir volumet av filmer som må restaureres forholdsvis høyt. Men Matti Lukkarila er optimist, og tror at det ikke er for sent å gjøre en innsats for disse filmene.

Virksomheten til filmarkivet, som ble opprettet i 1957, reguleres av to lover, en fra 1984 som regulerer pliktavlevering og en fra 1997 som gjelder filmarkivets virksomhet.

Filmarkivet har sin egen kino i Helsinki, Orion, som viser film tre ganger daglig, bortsett fra mandager.

”År 1979 omvandlades arkivet till ett statligt verk; då bekräftades också dess uppgifter: att anskaffa filmer och material i anslutning till film, att restaurera och konservera film, att främja filmforskning och kännedom av filmkonst samt att visa konstnärligt, historiskt eller på annat sätt betydelsefulla filmer”, heter det i filmarkivets egenpresentasjon.

Filmografi
En stor oppgave for filmarkivet har vært å skape en nasjonal filmografi; "Suomen Kansallisfilmografia". Filmografien finnes i ti bind, hvert på om lag 700 sider, og presenterer de finske spillefilmene fra den første filmen "Salaviinanpolttajat" (The Moonshiners, 1907) til slutten av 1990-tallet.

TF/Finlands filmarkiv

Gå til innholdsfortegnelsen for Fokus

Island

Islands filmarkiv (Kvikmyndasafn Íslands) står, om Altinget vil, framfor ekspansjon og utvikling, etter 22 år som forvalter av en del av filmarven.

En del, fordi Island ikke har hatt pliktavleveringslov for film, og dette har resultert i at samlingene langt fra er komplette. Til høsten vil det ventelig bli vedtatt en lov som sidestiller filmarkivet med filmfondet, og en endring av loven om pliktavlevering som sørger for pliktavlevering til filmarkivet både av film, TV-programmer og lyd.

- Vi ser fram til en endring slik det skisseres i lovforslaget, sier Sigurjón Baldur Hafsteinsson, som leder filmarkivets arbeid. Filmarkivet er i dag en underavdeling av Islands filmfond.

Mangler mange spillefilmer
- Ordningen med frivillig deponering har ført til at vi mangler en del av spillefilmene som er produsert i Island de siste 20 årene, for øvrig en svært ekspansiv periode i islandsk filmliv. Årsaken er blant annet at filmprodusentene, i mangel av et islandsk filmlaboratorium, har foretrukket å deponere originalnegativer hos utenlandske laboratorier for raskt å kunne trekke kopier når det trengs. Når det gjelder dokumentar- og kortfilmer er situasjonen bedre.

Cinematek
Filmarkivet har en kino under restaurering, som Hafsteinsson håper å kunne få ferdig i løpet av høsten, og få et driftsbudsjett til, slik at filmarkivet kan drive sitt eget cinematek. Her er det håp om å kunne vise nitratfilmer i originalmaterialet, noe som enkelte eksperter hevder gir en annen visuell opplevelse enn visning av filmene når de er kopiert over på sikkert filmmateriale. Samlingene er for øvrig gjort relativt lett tilgjengelig for publikum, da særlig filmfolk, som trenger historiske klipp.

Restaurering
De islandskproduserte nitratfilmene er i dag lagret i Nasjonalbiblioteket i Norge, mens de øvrige filmene har fine lagringsforhold i Island. Sigurjón Baldur Hafsteinsson håper på en videre utbygging av lagrene i Island, slik at nitratfilmene kan tas hjem. Filmarkivet har manglet både folk og penger til å kunne gjennomføre omfattende restaureringsarbeider. Om den planlagte satsingen på filmarkivet realiseres, vil dette forhåpentlig gi seg utslag i at flere filmer kan restaureres.

TF/Islands filmarkiv

Gå til innholdsfortegnelsen for Fokus

Norge

Avdelingsdirektør Vigdis Lian i Norsk filminstitutt er leder for instituttets museumsavdeling, der Filmarkivet er en egen seksjon. Hun ser med glede på at det nå lanseres en egen verneplan for levende bilder.

Filmarkivet skal ta vare på den norske filmarven, kort- og langfilm, fiksjon- og dokumentarfilm. ”Arkivet har registrert og oppbevarer nesten 10.000 norske filmer - 8.800 kort-og dokumentarfilmer og 670 langfilmer.

Dessuten er det deponert 5.000 utenlandske langfilmer i arkivet som ikke er til utlån og som brukes kun til forskning og egen cinematekdrift. Fortsatt er det mye filmateriale som venter på å bli gjennomgått og registrert”, heter det i arkivets egenomtale.

Vigdis Lian peker på at de norske nitratfilmene nå er sikret i egnede lokaler i Nasjonalbiblioteket i Mo i Rana.

Krafttak trengs
- Den årlige bevilgning til restaurering og bevaring sikrer kontinuiteten i det eldre materialet, men det må tas et krafttak for å redde fargefilmen, sier Lian.

Det samlede volum av norske langfilmer (spille- og dokumentarfilmer) er såpass begrenset at det burde være mulig å sikre alle for ettertiden. Når det gjelder kortfilmen (også korte dokumentarfilmer) er volumet så stort at det hele tiden må foretas klare prioriteringer

Filmarkivet har også hånd om den arkivmessige forvaltningen av filmkatalogen til Norsk Film A/S. Selskapet er nedlagt og Kulturdepartementet har bestemt at filmkatalogen ikke skal selges. Visningsrettene skal administreres av ”den institusjonen/ grupperingen som best kan sikre folk mulighet til å se disse filmene”, som det heter i departementets pressemelding fra 7. mai 2001. Men det er ingen tvil om de ikke-kommersielle rettighetene skal forvaltes av Filmarkivet.

Verneplanen - et godt redskap
”Verneplan for levende bilder i Norge”, ble offentliggjort 26. juni 2001, og Vigdis Lian er begeistret over å ha fått et slikt enestående dokument i hendene, et redskap som kan komme til å bety mye for forvaltningen av filmarven i de kommende år.

Verneplanen er utarbeidet av en styringsgruppe oppnevnt av Norsk Kulturråd i samarbeid med Nasjonalbiblioteket, Norsk filminstitutt og Norsk rikskringkasting. Verneplanen tar sikte på å gi et samlet overblikk over materialets status. Den peker også på hva som må gjøres for at denne kulturarven skal kunne sikres for ettertiden, og går langt når det gjelder tanken om å bevare så mye som mulig av det som blir vist, ikke bare produsert, i Norge.

Også utenlandskprodusert materiale
"Verneplanen omfatter i utgangspunktet levende bilder produsert i Norge. Den norske planen inngår i de internasjonale bestrebelser som bl.a. formuleres gjennom FIAF, der hvert land oppfordres til å ta vare på sitt materiale, eller av Europarådets konvensjon om bevaring av den levende bildearven", heter det i pkt. 2.4 i verneplanen.

"Men mye, kanskje det meste av det levende bildematerialet som har vært vist og som vises i Norge, er av utenlandsk opprinnelse. ... (Vernearbeidet) bør av denne grunn også rettes inn mot å omfatte det utenlandske materialet som har vært vist i Norge, like fullt som mot det som er produsert her. I dag sørger pliktavleveringsordningen for at alt som vises på fjernsyn i Norge, uansett opphavsland, avleveres og lagres. Når det gjelder film, skal norsktekstede utenlandske kopier uten annen bearbeiding til norske forhold ikke avleveres", heter det blant annet.

TF/Norsk filminstitutt/Nasjonalbiblioteket

Gå til innholdsfortegnelsen for Fokus

Sverige

Svenska Filminstitutets filmarkiv hører med til de eldste av sitt slag, og Filminstitutet har drevet cinematek i en stor del av filmens drøyt hundreårige historie.

Cinematekets filmarkiv har ”till huvuduppgift att bevara det svenska filmarvet åt eftervärlden och att ta hand om kopior till internationella filmer som visas på biografernas ordinarie repertoar.

De utländska filmer som visas i Sverige deponeras vanligtvis i arkivet sedan distributionsrätten efter 2-3 år utgått. Depositionsavtal tecknas med filmernas rättsinnehavare. Filmarkivet har nära 20 000 titlar i sina kasematter och filmerna katalogiseras i Svenska Filminstitutets Filmdatabas”, som det heter i arkivets egenomtale.

Cinemateket har visningsvirksomhet i Filmhuset; i "Bio Victor" og "Sture" i Stockholm, "Draken" og "Bio Capitol" i Göteborg og "Spegeln" i Malmö.

Restaurering
Til oppgavene hører også restaurering, der Filminstitutet kan vise til at av de 1.200 svenske langfilmene produsert i nitratperioden er 900 funnet og tatt hånd om på forsvarlig måte. En ekstrabevilgning på 12 millioner SEK sørget for at restaurering av fargefilmer kunne påbegynnes midt på 1990-tallet. Den nye svenske filmavtalen (2000) garanterer at det kan brukes fem millioner SEK årlig på å redde de utsatte fargefilmene (produsert 1953 - 1979). 40 - 50 filmer er restaurert av de i alt 300 som ble produsert i perioden.

- Det er ikke sikkert vi ville makte å restaurere flere filmer, selv om vi fikk flere midler, sier leder for Filmarkivet, Rolf Lindfors. - Laboratoriekapasiteten i Sverige er svært begrenset. Nå forer vi oss på et laboratoriesamarbeid med Nasjonalbiblioteket i Mo i Rana, Norge, med tanke på å øke takten i restaureringen.

- Under ideelle lagringsforhold, det vil si konstant riktig temperatur og luftfuktighet, holder et originalnegativ av de restaurerte filmene seg teoretisk sett i 500 år, sier Rolf Lindfors. Etter en restaurering tas det alltid et visst antall kopier med tanke på forskning og cinematekvisninger.

Digitalisering?
- Ville det ikke være ideelt å satse på et digitalt lagringsmedium, ved restaurering og omkopiering av filmene?

- Foreløpig er filmmaterialet overlegent, vi har ingen tilfredsstillende metoder for digital restaurering, som kan sikre at filmene blir tilgjengelige for alle, i all framtid, sier Lindfors.

- Bare én film, "Eldfågeln", er restaurert på heldigitalt vis i Sverige. Det tok tre år og kostet svært mye penger.

Kulturhistoria på film
I tillegg har Svenska filminstitutet ansvaret for et prosjekt; Kulturhistoria på film, som startet i 1980, med oppgave å restaurere og katalogisere svenske kort- og dokumentarfilmer.

- Vi har alltid 500 filmer på venteliste for restaurering i dette prosjektet, sier Lindfors. - Vi klarer å restaurere 40- 50 filmer innenfor rammene av dette prosjektet per år, men om lag samme antall filmer som må restaureres dukker opp, og da er vi like langt. Det er fare for at filmer blir ødelagt mens de lagres i påvente av restaurering.

TF/Svenska Filminstitutet

Gå til innholdsfortegnelsen for Fokus